Frierbrevene strømmer inn: - Noen er ganske frampå

5 months ago 43

Alle trodde Ward var gal da han for tre år siden overtok fjellgården Kroken i Luster kommune.

Drømmen var å pusse opp gården og lage et hjem der han kunne stifte familie.

Det skulle vise seg å bli langt fra en dans på roser.

Nå er han å se i de to første episodene av den nyeste sesongen av «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» på NRK.

Der forteller han sin historie om eventyrlyst, ønsket om å finne kjærligheten, ensomhet og om å ikke gi opp drømmene sine.

Han forteller at responsen etter episodene har vært over all forventning.

– Det har vært endeløst med tilbakemeldinger. Telefonen har ikke sluttet å ringe. Jeg liker å tenke at jeg er en sterk mann, men jeg har grått mye de siste dagene, sier han.

– Det var en mann som sendte melding og skrev at han hadde fått sine to sønner til å se programmet, og at han hadde sagt til dem «Følg dette. Når ting blir tøft, ikke gi opp. Og se hva du kan oppnå». Og jeg brast ut i gråt, det var så vakkert!

– Og så har det vært noen veldig interessante meldinger fra kvinner, ler Ward.

En del av gårdsdrømmen er å finne noen å tilbringe livet sammen med, noe han også snakker om i NRK-serien.

Nå renner frierbrevene inn.

– Det er noen som er ganske frempå. De skriver bare: «Er du fortsatt singel?», ler han.

Han forteller at han får meldinger av alle typer damer i alle aldre.

– Har det vært noen aktuelle damer da?

– Jeg har ikke hatt tid til å snakke ordentlig med noen ennå, fordi så fort en melding kommer, så kommer det en ny. Og alle er så hyggelige, så jeg føler jeg må svare dem alle.

Selv om han syns det er veldig hyggelig, ønsker han heller ikke å haste inn i et forhold.

– 2025 skal bli mitt datingår, ler han.

Drømmedama er en som ønsker å dele det enkle livet sammen med ham.

– Det må være noen som er litt lik meg. Jeg tenker det er viktig med felles interesser. Så hun må gjerne like å stå på ski, klatre og være sosial med venner.

Han håper å finne en som kan sette pris på å få ting gjort, men også øyeblikk i skogen med kakao rundt bålet.

– Hun må ikke ta livet så alvorlig. Jeg liker å tulle og ha det gøy, legger han til.

Ward drømmer også om å finne en han en dag kan få barn og stifte familie med.

Det var etter at Ward møtte en norsk jente i Sveits at drømmen startet. Han flyttet til Norge, og sammen pusset de opp en annen gård. Men når de senere fant ut at de passet bedre som venner, ble Ward nødt til å ta et valg. Bli – eller dra hjem.

Det var da han oppdaget Kroken, en forlatt gård tre hundre meter over fjorden.

Den gamle gården hadde gått i arv i generasjoner, og var eid av en mann som heter Odd. Nå sto den tom.

– Jeg fortalte ham om planene mine. At jeg renoverer eiendommer, og fortalte ham at jeg ønsket å bringe gården tilbake til live.

Etter møtet med Odd fikk Ward kjøpe gården.

Kunne du flyttet til en øde fjellgård?aJabNeicKanskje

Gikk tre uker uten å prate med noen

Å renovere gården i fjellet over en liten bygd, langt fra venner og familie viste seg likevel å ikke være bare bare.

Veien opp til gården er for smal for biler. Ward kjøpte seg derfor en ATV for å komme seg frem. Når rester etter jord- og isras blokkerer den lille veien, blir Ward stengt inne.

I fjor ble det klart at han ikke fikk lån til å fortsette gårdsprosjektet. I tillegg var han helt alene.

– Jeg var utslitt av å jobbe hele dagen hver dag. Og så hadde jeg heller ingen å prate med. Ensomheten var den største utfordringen for meg, forteller han.

I november i fjor nådde han bunnpunktet. Han var igjen i tvil om han skulle bli eller dra.

– Jeg hadde en konstant kamp inne i meg. Jeg ville virkelig dra, men jeg visste jeg ikke burde, forteller han.

Han forteller at alt ble overveldende, og at han en periode fikk et alkoholproblem.

På det lengste gikk han tre uker uten å prate med noen.

– Jeg så aldri noen. Så jeg tok noen øl for å blokkere ut den kjipe stemmen. Det ble til en dårlig vane.

Tårene triller.

For Ward ble alkoholen en flukt fra den harde hverdagen og ensomheten. Til slutt bestemte han seg for å gi opp drømmen.

– Jeg ringte en megler, som bor på den andre siden av fjorden, for å selge stedet. Men det gikk så sakte. Jeg ga ham informasjonen han trengte, og så hørte jeg aldri fra ham igjen, ler Ward.

– Ingenting holdt meg tilbake

I fjor reiste Ward hjem til London for å feire jul sammen med venner og familie. Det var turen hjem som ble vendepunktet.

Han var sosial igjen og en kompis tok med Ward på tur til Japan for å stå på ski.

– Wow, jeg hadde aldri følt så mye moro og adrenalin før, forteller han.

Etter det begynte snøballen å rulle.

Faren hadde akkurat gått gjennom en skilsmisse og hadde solgt huset. Han var villig til å gi Ward et lån slik at han kunne fortsette med prosjektet i Luster.

– Ingenting holdt meg tilbake lenger. Jeg hadde det gøy igjen!

Innbyggerne i Luster har også spilt en viktig rolle for ham.

– Jeg hadde aldri vært der jeg er i dag uten bygdefolket, forteller han.

Han har blitt kjent med blant andre en dame som heter Marit.

– Vi hadde en samtale om at det blir ganske ensomt her på vinteren. Hun er ganske religiøs, noe jeg aldri har vært. Men hun fortalte at hun leser bibelen hver dag og spurte om jeg ville være med.

Siden da har de møttes en gang i uken for å lese i bibelen og drikke kaffe.

– Hun leser en side på norsk og så leser jeg en side på engelsk, så bytter vi på. Det har vært veldig fint, forteller han.