Gammel makt finner ikke helt ny form

Ser vi nå et LO som prøver å ta tilbake gammel storhet, eller et LO som forstrekker seg?

Som Norges desidert største og viktigste arbeidstagerorganisasjon, har LO hatt en helt spesiell makt og posisjon. Nå kan det se ut som de sliter med hvordan de skal forvalte den.

Mens LO-leder Peggy Hessen Følsvik har vært i Brasil, har LO tapt IA-forhandlingene og sendt ulne signaler om Ap-lederens framtid.

Samtidig er det mye stressfremkallende som skjer i LOs egen bakgård:

• Det som blir kalt LOs politiske arm, Arbeiderpartiet, ser ut til å smuldre opp. Skal vi tro målingene kan Aps posisjon bli betydelig redusert.
• Det er også et problem for LOs legitimitet at stadig færre LO-medlemmer stemmer Ap. En fersk måling viste at Ap og Frp var like store (18 prosent) blant de tradisjonelt radikale El og IT-medlemmene.
• LO er ikke lenger største forbund i Staten, og har fått stor konkurranse om arbeidstakere med høyere utdanning og i offentlig sektor.
• Samtidig er det en viss uro blant noen av forbundene om LO er rett havn for dem å være i.
• Selv om LO er klart størst, har de også mange pensjonistmedlemmer og sliter med å rekruttere i nye bransjer som er i vekst.
• Til alt overmål er den store snakkisen i og utenfor rørsla om LO-leder Peggy Hessen Følsvik vil gå av på kongressen til våren, og om det er Fellesforbundets Jørn Eggum som vil bli den neste LO-lederen.

Aldri opplevd makan

Bruddet i IA-forhandlingene sist uke var lenge varslet. Avstanden mellom LOs absolutte krav om å frede sykelønna mot NHOs motsatte ultimatum om å nekte å frede sykelønna, lot seg rett og slett ikke forene.

Mer oppsiktsvekkende var det som skjedde i forhandlingsrommet. LO opplevde å bli både isolert og presset. Ikke bare klarte arbeidsgiverne å holde sammen. Det var også et betydelig strekk på arbeidstakersiden der både UNIO, Akademikerne og YS var villig til å strekke seg for å få i havn en avtale.

Etterspiller er enda mer spesielt.

LO raser over at de andre gikk bak ryggen deres, og LO-lederen sier at hun aldri har opplevd makan.

De andre hevder at det var LO selv som satte seg på sidelinja, og Akademikerne beskylder LO for å snakke usant.

Ulike parter i IA-forhandlingene beskriver det hele som «makeløst» og de mest krevende forhandlingene de har vært i.

LO på sidelinja

Kritikerne vil si at rollene er snudd. LO har vært vant til å få det som de ville. Nå er det LO som blir sittende på gangen.

Det er en posisjon de åpenbart ikke trives i.

Mandag gikk LO til det uvanlige skritt å kreve at partene hadde å møte opp hos arbeidsministeren og skrive under IA-avtalen.

Men om kravet fra LO hadde noe av fordums tiders makt over seg, var responsen fra arbeidsgiverne mer anno 2024. De hoppet slett ikke da LO sa hopp, og enden på visa ble at LO brøt alt samarbeid med NHO og de andre arbeidsgiverne.

Utenforstående spør seg om det er makt eller avmakt LO her demonstrerer.

Hva som skjer nå, er det ingen som helt vet. Hva skiller det LO kaller «iskaldt forhold i lønnsoppgjøret» til den vanlige stå på krava-mentaliteten?

Om LOs reaksjon ikke gjorde særlig inntrykk på de andre partene, kan det selvsagt virke mobiliserende og samlende internt i LO-familien.

De mener selv at dette kan bli en viktig valgkampsak.

Og det kan trengs.

Ble sittende med svarteper

For det er ikke første gang i høst at LO framstår som en taper. I vår brukte LO sin innflytelse på regjeringa til å kreve at alle arbeidstakerne i staten skulle ha en felles tariffavtale.

Det skjedde etter at Akademikerne og Unio har hatt egen tariffavtale, som de mener har gitt deres medlemmer bedre lønnsutvikling.

Her gikk LO på et dobbelt nederlag i rikslønnsnemnda. Unio og Akademikerne fikk beholde sin avtale, mens LO ble tvunget inn i avtalen til YS.

LOs rolle i Arbeiderpartiets lederdebatt

Under årets mest omtalte Brasiltur, måtte LO-lederen stilne stormen rundt Ap-leder Jonas Gahr Støre. LO har hatt rollen som både beskytter og bøddel for Ap-ledere gjennom tidene.

Denne gang er det bevisst skapt tvil om hvor sterk og forpliktende LOs støtte til Støre egentlig er. Der noen vil si det var en dårlig telefonlinje til Brasil som var årsaken til at det tok tid før Peggy Hessen Følsvik ga Støre støtte, vil andre si at det er langt fra tilfeldig.

Like sikkert som at LO snakker med minst to tunger, er det at flere enn før stusser over LOs rolle i Aps lederdrama.

Men det er neppe noen som ringer og krever å få LO-makta tilbake.