Grønne Xi Jinping

SKÅL. Kinas president Xi Jinping. Foto: ANTHONY KWAN / AFP / NTB

I Vesten mister det grønne skiftet fart. I Kina trykker de på gassen.

Dette er en kommentar

I løpet av et par år har det grønne skiftet gått forbi abort som et av de mest betente temaene i familieselskaper. Si «jeg elsker vindmøller» og du må regne med høylytt krangel over pinnekjøttet i minst et par timer fremover.

Det er mye å kritisere i den grønne politikken.

Deler av den er dyr og har tvilsomme resultater. Noe har sterkt preg av politiske kompromisser, som elektrifisering av norsk sokkel. Deler av politikken åpner for tilkarringsvirksomhet fra rause subsidieordninger.

Noen av dogmene – som nei til atomkraft – er uforståelige i et klimaperspektiv.

Men litt for ofte diskuteres det grønne skiftet som om det var en livsfjern plan kokt sammen av soya-lattedrikkende byråkrater som turer rundt på Grünerløkka på elsykkel.

Man kan si mye om Kinas president Xi Jinping, men han bor ikke på Grünerløkka.

Innen grønn utvikling og teknologi har Kina blitt ledende på flere felt:

• De er verdens største produsent av fornybar energi og har investert stort i både sol, vind og vannkraft. Landet forsøker å få kontroll over hele verdikjeder, som den norske bedriften Norsuns konkurs like før jul illustrerer.
• Kina har satset stort på batteriproduksjon og energilagring, og har noen av verdens største aktører på batterimarkedet.
• Det henger igjen sammen med Kinas kraftige satsing på elbiler – også for eksport. Både tyske bilprodusenter og Elon Musks Tesla-imperium er truet av konkurransen.

Den kinesiske satsingen drives frem av massive subsidier og statlige styring. Målet, mener de fleste, er å oversvømme markedene med rimelige alternativer for å skaffe seg en sterk konkurranseposisjon.

Dette er også stormaktspolitikk.

Kina bruker aktivt eksport av grønn teknologi som en del av utenrikspolitikken.

Som Financial Times meldte nylig, er eksport av grønne løsninger en sentral del Kinas tilnærming til USA-allierte Saudi-Arabia, som selv har en plan for å bygge ut mer fornybar energi.

At Kina i tillegg kontrollerer svært mye av verdensmarkedet for vitale mineraler og sjeldne jordarter, får sikkerhetshauker til å skjelve i vestlige hovedsteder.

Ingenting av dette tilsier at vi ukritisk skal omfavne bedrifter som ikke lønner seg på sikt. At noe kalles «grønt» betyr ikke at det faktisk er det. Og grønt og lønnsomt er en langt, langt bedre (og mer bærekraftig) kombinasjon enn grønt og subsidiesluk.

Like før jul fikk batterifabrikken Morrow både støtte og lån fra Innovasjon Norge, dvs. staten. Det er symptomatisk at lånet, som skal være på «markedsmessige vilkår», ikke kommer fra private – og at vilkårene er hemmelige. At det i stor grad er staten som gjennom ulike organer og ordninger, blir stående som pådriver for en batterifabrikk, er ikke et sunnhetstegn.

Samtidig er det en reell bekymring i Europa for at kineserne dominerer markedet – og ligger langt foran. I den «gamle» verden med fri handel, globalisering og en litt naiv tro på fredelig utvikling, var vi mer enn villige til å lene oss på kinesisk import på sentrale områder. I dag er det ikke like enkelt.

Kina og Xi Jinping vil nok heller ikke ha global oppvarming, men de er minst like opptatt av å kapre markeder – og av sikkerhetspolitikken.

Den dimensjonen mangler i den norske debatten.