Håpløst kongelig oppdrag

Donald Trump liker konger og dronninger. Han liker også britisk kultur med pomp og prakt, gjerne ispedd et gammelt slott eller to og en golfbane. Trump kan også være sjarmerende og en god vert når han bestemmer seg for det.

Alt dette kommer vi til å få se under kong Charles besøk. Mange andre amerikanske politikere er fortsatt glade i den felles historien og språket. Sentimentalitet, følelser og nostalgi er også en del av internasjonal politikk, men det er langt fra nok.

Sjelden har det vært knyttet så stor politisk spenning til et kongelig statsbesøk. For dette er langt mer enn et høflighetsbesøk. Det er et forsøk på å redde forholdet mellom de to landene.

Den britiske kongen bærer en tung bør disse dagene. Oppgaven er nesten umulig. De europeiske valgte politikerne har prøvd alt de kunne, med alt fra vennlig godsnakking til pinlige smisking. Det har ikke fungert.

For det første vet vi nå at Trumps oppmerksomhet er kortvarig og at han er opptatt av noe så lenge det gir ham verdi. Han ser ikke ut til å tenke i lange tidslinjer som andre statsledere gjør, ikke minst i Kina.

For det andre, leder han en amerikansk regjering som har gått til både et direkte og indirekte angrep på Storbritannia og resten av Europa. I den amerikanske nasjonale sikkerhetsstrategien pekes Europa ut som problemet, mens autoritære aggressive stater som Russland vies mindre oppmerksomhet.

USA har også vendt seg bort fra Ukraina, som er det viktigste sikkerhetsspørsmålet for alle europeiske land, inkludert Storbritannia.

USA under Donald Trump har åpenlyst blandet seg inn i europeiske valg til støtte for ytre høyre-partier og politikere, blant annet i Ungarn og Tyskland. I Storbritannia støtter Trump åpent Nigel Farage og hans Reform UK.

Iran-krigen har kommet oppå dette. Konsekvensene av den rammer Storbritannia og Europa hardt, og tilliten til USA er på et lavmål. Sett med europeiske øyne virker krigen dårlig planlagt og uten noen langsiktig strategisk horisont.

De har ikke villet bli innblandet, og det betaler den britiske statsministeren Keir Starmer en særlig høy pris for. Han har blitt latterliggjort av Trump en rekke ganger de siste ukene.

Men enda verre enn offentlige ydmykelser, er at det også kommer rapporter om at USA vurderer konkrete straffetiltak, som for eksempel å gå bort fra deres anerkjennelse av at Falklandsøyene tilhører Storbritannia. Øygruppen ligger rett utenfor Argentina, og de to landene utkjempet en krig der i 1982.

Sett fra vår side av Atlanteren, er mistroen og misnøyen med Trump og USA økende. Det er ikke mye igjen av det som blir kalt «the special relationship» i den britiske befolkningen.

En meningsmåling fra You Gov i mars i år viser at 68 prosent av briter mener USA påvirker verden negativt, en økning på hele 11 prosent siden januar. Over hele Europa ser vi lignende tall.

I bunn for det hele ligger en voksende mistanke og frykt for at USA ikke vil kjempe sammen med de europeiske landene om Russland prøver å teste Nato militært.

Samtidig har hverken USA eller Europa råd til å bryte båndene helt. Europa er fortsatt avhengig av den amerikanske sikkerhetsgarantien og de amerikanske militærbasene i Europa er viktig for USA hvis de fortsatt vil være en verdensmakt, for å nevne noe.

Selv om mye peker i retning av en varig svekkelse av båndene mellom USA og Storbritannia, er det ikke første gang forholdet er i alvorlige vanskeligheter.

BBC kan fortelle at dronning Camilla bærer en brosje med det amerikanske og britiske flagget som ble gitt til dronning Elisabeth under et besøk i 1957. Da skulle den unge dronningen forsøke å bedre forholdet mellom USA og Storbritannia etter Suez-krisen.

Den gang hadde Storbritannia, Frankrike og Israel gått til krig mot Egypt mot USAs vilje, og de tre landene måtte trekke seg tilbake. Det var en pinlig retrett for britene som fortsatt så på seg selv som en supermakt.

Over et halvt århundre etter er hennes sønn ute i samme ærend, men har en langt vanskeligere jobb.

Er du interessert i mer utenriks? Hør denne: