Helt nydelig! Anmeldelse Johan B. Mjønes: «Spuria»

Mjønes er en spennende forfatter som har gitt ut flere kritikerroste bøker, men med «Spuria» bør han få et stort gjennombrudd.

Denne gangen har han skrevet om barn født utenfor ekteskap, adopsjon og hemmelighold. Og det er gjort med stor følsomhet og innlevelse.

Vi møter Kristin Krogstad, 87 år. Mannen er død etter langt sykeleie og 60 års ekteskap.

Nå vil hun endelig lete etter barnet hun måtte gi fra seg da hun ble gravid 15 år gammel med sin ungdomskjæreste Tobias.

Kristins barn var en spuria, latin for uekte.

BOKANMELDELSE

«Spuria»

Forfatter: Johan B. Mjønes

Sjanger: Roman

Forlag: Aschehoug

Pris: 429 kr

Sider: 246

Kvinner som fødte på 1950-tallet og ikke var gift, ble kalt spuriamødre, barna var spuriabarn. På spedbarnssengene sto det en stor S. På de andre sengene sto det en V for viv, mødrene var gift.

Barna ble merket fra de ble født, som uekte og ekte.

Tanken på barnet hun aldri fikk se, slår ned i Kristin i det sykepleieren legger en fuktig klut over den døde ektemannens øyne for å lukke dem. Da kommer minnet om da hun fødte sin sønn med en klut over ansiktet i 1953.

Spuriamødre skulle ikke se barn som skulle adopteres bort.

Johan B. Mjønes (48)

• Oppvokst på Orkanger, bosatt i Oslo.
• Hovedfag i allmenn litteraturvitenskap.
• Debuterte med romanen «Terminalhastighet» i 2009 og har siden utgitt en rekke romaner, ungdomsromaner og barnebøker, blant annet seriene om Leif og Paul, og Lukas. I 2018 ga han ut den kritikerroste romanen «Heim». For denne mottok han Mads Wiel Nygaards legat.
• I 2023 utga han sakprosaboken «Kampen. Argentina-England, Falklandskrigen og Guds hånd»
• Aktuell med romanen «Spuria».

Det er et elegant grep som Mjønes spinner gjennom hele romanen, en veksling mellom det som skjer etter dødsfallet og det som skjedde på 1950-tallet, som en løpende «stream-of-consciousness»En litterær teknikk som forsøker å gjengi en persons tanker og følelser i en kontinuerlig strøm. i Kristins hode.

Da noe skjer mellom henne og de tre voksne barna Karen, Else og Knut i forberedelsene til begravelsen, kommer minner om detaljer som skjedde den gangen. Da Kristin legger inn en kubbe i ovnen hjemme, ser hun for seg sin ungdoms kjærlighet hugge vedkubben. Da hun reiser med barnebarnet til Trondheim, kommer fortiden langs veier og steder.

Det er raffinert gjennomført.

Johan Mjønes vokste selv opp på Orkanger og har gjort mye research til sin nye roman. Foto: Agnete Brun

87 år gammel er Kristin blitt stor og tung, hun stavrer seg fram i en rullator – og får et intenst hastverk for å finne sønnen. Hun har pleiere som kommer, men ordner matstellet selv, nyter sønnen Knuts selvfiskede sei på flatbrød med godt smør, og kaffe må det være og gjerne kvæfjordkake.

Hun innvier et oppgående barnebarn i jakten etter barnet hos myndighetene, og de er på hugget

Den allsidige forfatteren Johan B. Mjønes er oppvokst på Orkanger og skildrer med detaljrikdom den sørtrønderske bygda med Rosjøen og Hemnsjøen på hver side, der Kristin har bodd i hele sitt liv, bortsett fra da hun måtte dra til Trondheim og føde på et sted der «svangre» fikk et «usjenert opphold» og «adopsjon ordnes».

Det er virkelig en annen tid Johan B. Mjønes skildrer. Dette er kulturhistorie og kvinnehistorie. På 1950-tallet ble om lag 1000 barn bortadoptert hvert år.

Mjønes har tidligere høstet heder for sitt varierte forfatterskap, og for romanen «Heim», som handler om gårdsdrift gjennom flere slektsledd. mottok han Mads Wiel Nygaards LegatEn norsk litterær pris som deles ut til forfattere for å anerkjenne deres bidrag til litteraturen..

Mjønes viser i «Spuria» hvor inngående han kan gårdsliv, skogsdrift, jakt etter reveskinn, jakt på ekorn og trost, det å håndtere en hest og en fiskestang etter ørret. For alt dette behersker unggutten Tobias og faren som har flyttet inn på den lille plassen Stølen oppe i skogen.

Og til Stølen trekker unge Kristin og blir venn med Tobias, i hemmelighet. Mjønes skaper en troverdig kontrast til Kristins familie som er finere enn andre. Vennskapet mellom de unge utvikler seg – nydelig skildret – og Kristin blir gravid. Så drar Tobias brått til sjøs.

Det finnes en rekke populære TV-program med jakt på slektninger, der barn født utenfor ekteskap ofte er utgangspunkt. Romanen «Spuria» går utenpå disse, for her makter Mjønes å skildre Kristins tanker og reaksjoner, den menneskelige (bak) siden.

Smerten hun følte da hun ikke fikk til å amme sine døtre, var det en straff for fortiden? Uroen og sorgen gjennom alle år – hvordan hadde gutten hennes det?

Et vendepunkt skjer når Kristin under begravelsen av ektemannen får klart for seg hvorfor alt skjedde og hvordan foreldrene handlet den gangen. Under minnestunden tar hun ordet og forteller om barnet. Da gis storyen ytterligere en dreining, når tre voksne barn blir med på jakten etter en ukjent bror, med vanskelige og gode samtaler.

Mer kan ikke røpes. Men Johan B. Mjønes humanistiske tilnærming til menneskene i denne fine romanen sitter i. «Spuria» er en velskrevet og viktig fortelling om innenlandsadopsjon og stempling av mødre og barn som uekte.