Hvem er verst å kjøre fra?

Foto: NTB / NTB

Velgere kan utebli. Verre er det hvis de går tapt.

Dette er en kommentar

«En veldig alvorlig situasjon».

Slik beskriver lederkandidat Henrik Asheim Høyres stilling akkurat nå i et intervju i avisen Minerva. Den borgerlige avisen har også intervjuet den andre av partiets (foreløpig) to erklærte lederkandidater, Nikolai Astrup.

– At partier gjør dårlige valg av og til, det er ikke uvanlig, alle gjør det. Men det som gjør meg veldig urolig, det som gjør at jeg ligger våken om natten, er at dette er en trend som rammer alle våre søsterpartier i Europa også. Dette er noe annet, eller i hvert fall noe mer, enn at vi bare bommet på sakene i valgkampen eller hadde dårlig slagord, fortsetter Asheim.

Nylig gjenoppstanden stortingsrepresentant Trond Giske – i rollen som både Ap-politiker og statsviter, er inne på det samme i et intervju i VG: Utviklingen i hele Vesten er kommet til Norge. Nå også på høyresiden.

Sosialdemokratiets krise har vart i over et tiår allerede. De «gamle» høyrepartiene holdt hodet over vannet litt lenger, men nå skvulper det rundt ørene på dem. Fra Frankrike til Storbritannia, Tyskland og Sverige har konkurrenter til høyre enten gått forbi eller puster de etablerte høyrepartiene i nakken.

Den nye høyrebølgen tiltok i styrke etter finanskrisen i 2008, men det er ikke nytt med konkurranse på høyresiden. Men tidligere bølger har lagt seg igjen. Ingen har klart å rokke ved de etablerte partienes dominans i Europa. Før nå.

Dagens bølge er grunnleggende anti-establishment, mens både sosialdemokratiske og konservative partier har tronet på toppen av kransekaken. De er establishmentet.

Samtidig leverer ikke systemet hva det en gang lovte: Trygghet ute, sosial stabilitet og jevn økonomisk vekst hjemme.

De etablerte partiene ses som livsfjerne og teknokratiske. På områder som innvandringspolitikk er gapet mellom store deler av velgerkorpset og de urbane utdanningsgruppene som dominerer politikken, stor.

Det er en klisjé, men både sosialdemokrater, konservative og kristendemokrater har mistet øyekontakt med mange av sine gamle velgere. De ser bare ryggen deres der de spurter mot fremtiden.

HVEM VIL? Henrik Asheim, Tina Bru, Peter Christian Frølich, Ine Marie Eriksen Søreide og Sandra Bruflot i forbindelse med en pressekonferanse. Erna Solberg gjorde det kjent at hun går av som partileder under Høyres sentralstyremøte. Foto: Gorm Kallestad / NTB

På 90-tallet var det tydelig at de gamle, ofte klassebaserteklassebaserteAt velgere stemmer på et parti fordi de tilhører et bestemt sosialt sjikt. For eksempel arbeidere på Ap, bønder på Sp og næringsdrivende og funksjonærer på Høyre. , partikoalisjonene knaket i sammenføyningene. For deler av venstresiden virket det som om arbeiderklassen var i ferd med å forsvinne ut av historien. De var «seierherrene» som Roy Jacobsen skrev om, men hadde i samme slengen avskaffet seg selv.

Løsningen var modernisering, å fri til sentrum, slik bla. Tony Blair gjorde i Storbritannia.

Oppskriften var særdeles vellykket. En stund. Svakheten ble først tydelig da nye høyrepartier begynte å samle velgere der sosialistiske partier tidligere hadde stått sterkt. Mens sentrumsvelgerne – ofte mer liberale, utdannede og urbane – var svingvelgere og kunne stemme vekselvis til høyre og venstre.

Et parti som vil vinne makt, må selvfølgelig hente velgere der de kan.

Men et minst like viktig spørsmål, er hvilke velgere det er farligst å miste?

Etter velgerfiaskoen med Jens Stoltenbergs første regjering, ble Ap monomant opptatt av oppslutningen i LO («fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen», som tidligere partisekretær Martin på sitt kolbergske vis sa det). En velger var ikke bare en velger. For Ap var en LO-velger viktigere, mer grunnleggende for partiet, enn de troløse lillavelgerne.

SEIERHERREN. Tony Blair etter valgseieren for det britiske arbeiderpartiet i 1997. Han vant enda to valg. Foto: Jacqueline Arzt / AP / NTB

Det kan være mer enn en statsvitenskapelig historieleksjon for Høyre, som ofte beskriver seg selv som et sentrum-høyreparti. Det er teknisk sett riktig, men et parti som heter Høyre, er selvfølgelig først og fremst et høyreparti.

Det er mange årsaker til at Høyre tapte valget, blant dem at partiet stilte til «gjenvalg» selv om Støre hadde vært statsminister i fire år, men det største paradokset er dette: I en tid med en markant høyredreining i deler av velgerkorpset, gjorde partiet sitt tredje dårligste valg noensinne.

Det skyllet en høyrebølge over deler av landet. Høyre var ikke engang på stranden.

Både lilla- og høyresidevelgerne uteble, men de siste er det størst sjanse for å tape for godt. Veien fra å være Høyre-velger som stemte Frp til å bli «bare» Frp-velger, er kort.

Hvordan skal Høyre få dem tilbake?

I den politiske, ideologiske og strategiske vrengingen av sjela Høyre må gjennom, vil svaret på det spørsmålet være nesten like viktig som hvilket ansikt som skal fronte partiet.

Undertegnede var politiker i Høyre i flere år, bla. statsråd fra 2013–21. Da jeg startet i E24, gikk jeg ut av partiet. Jeg var i 09–09 redaktør i Minerva. Dagens redaktør, Nils August Andresen, er en venn.