Hvor ble det av kunnskapspartiet Høyre?

KRONIKK: SIGRUN AASLAND

forsknings- og høyere utdanningsminister (Ap)

Høyres stortingsrepresentant Peter Frølich starter valgkampen med å gå løs det han kaller tullefag ved norske universiteter og høyskoler.

Han nevner studier i mangfold, kjønn og forståelse på tvers av kulturer som eksempler på det han mener er tull.

Jeg lurer på hvor det ble av kunnskapspartiet Høyre.

Frølich har åpenbart ikke satt seg inn i hvordan regjeringen har endret styringen og prioriteringene i høyere utdanning de siste årene.

Vi er alle enige om at vi må prioritere knappe ressurser, på utdanningsfeltet som på alle områder. Det gjør vi allerede.

Universiteter og høyskoler eies og finansieres av fellesskapet, og har et viktig samfunnsoppdrag. De skal utdanne arbeidskraft samfunnet trenger, og de skal bygge kunnskap for fremtiden.

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Derfor gir myndighetene årlige føringer og forventninger for hvilke utdanninger som skal prioriteres.

I forskningsfinansieringen løfter vi frem områder og problemstillinger vi vet at vi trenger bedre svar på og mer kunnskap om.

Der vi vet at vi mangler fagfolk, jobber vi målrettet med å utdanne dem. Vi venter for eksempel stor mangel på helsepersonell i årene fremover.

Derfor har vi bedt institusjonene om å prioritere sykepleierutdanningen. Da er det gledelig at søkningen til sykepleierstudier gikk opp med 40 prosent i år, og at opptaket er rekordhøyt.

Det skjer også etter at Ap og Sp, til store protester fra Høyre, fjernet særskilte karakterkrav i norsk og matematikk, som Høyre innførte i 2019.

Vi har nå åpnet døren for flere, men det betyr ikke at kvaliteten og kravene gjennom studiet senkes.

I tillegg har Arbeiderpartiet, sammen med Senterpartiet og SV, sørget for 155 nye studieplasser innen medisin.

Vi har tydeliggjort forventninger til teknologifag som vi trenger inn i det grønne skiftet og en mer usikker verden, og styrket fagskolene med 2000 nye studieplasser og bedre finansiering.

Skal man slå inn åpne dører, bør man ikke bruke slegge. Da kan ting gå i stykker. Prioritering er bra og viktig.

Jeg tror faktisk tydelig prioritering blir enda viktigere fremover. Når det likevel er problematisk for en politiker å ville ha bort såkalte tullefag, er det flere grunner til det:

For det første er det stor forskjell på å prioritere noe opp og å sensurere noe annet bort.

Jeg ønsker meg ikke et land der politikere peker ut hva som er nyttige og mindre nyttige enkeltemner og kurs. Det ligner mer på autoritære land vi ikke liker å sammenligne oss med.

Akademisk frihet og demokratiske verdier er under press i store deler av verden, og vi har alle et stort ansvar for å verne om disse grunnleggende frihetene.

Dette ser Høyre ut til å ha mistet av syne.

For det andre er det stor forskjell på å prioritere og å ensrette.

Det er selvsagt mulig at Frølich ikke mente å ta til orde for sensur, bare fremmet en sterk oppfordring om å ta bort smale fag med rare navn eller uklar umiddelbar nytte.

Jeg er fortsatt helt uenig. De aller fleste samfunnsoppgaver løses i skjæringen mellom flere ulike fag. Da er det farlig å innrette seg med altfor få.

Vi trenger langsiktigheten og bredden også i disse fagene, og vi trenger tverrfaglighet.

Og hva er det egentlig Høyre mener ikke er nyttig nok?

Før sommeren uttalte Erna Solberg at «ikke alle kan bli humanister». Det er selvsagt riktig, men også ganske kunnskapsløst.

For det er stadig færre som studerer humanistiske fag. Og vi trenger jo dem også.

Vi trenger historikere som kan sette alt som skjer i en større sammenheng og vi trenger lingvister som kan sikre demokratiske og relevante språkmodeller for kunstig intelligens.

Foto: Marit Hommedal / NTB

For det tredje er spørsmålet hvem som skal prioritere mellom de mindre fagområdene og bestemme over enkeltemner og kurs.

Den oppgaven er det i dag universitetene og høyskolene selv som har.

De skal følge med på arbeidsmarkedets behov, på studentenes ønsker, og de skal på sitt faglige grunnlag prioritere stillinger og studieplasser.

I år har flere måttet prioritere ned fag som hadde svært få søkere, som for eksempel nettopp flerkulturell forståelse og mangfold ved enkelte institusjoner.

Det har de bedre forutsetninger for å gjøre enn noen politiker.

Arbeiderpartiet prioriterer, og vi styrer. Men vi gjør det med tydelig frihet og ansvar til våre kunnskapsinstitusjoner.

Det er nyttig å vite at høyresiden går til valg på detaljstyring og et mer snevert kunnskapssyn.