I år heiser vi regnbueflagget

For å åpne litt personlig: Flagg er liksom ikke helt min greie. Ikke tog eller parader heller.

Det har noe med journalistrollen å gjøre. Men ikke bare. Jeg har helt siden jeg var liten aldri vært fortrolig med å ta del i massemønstringer.

Ei heller med å bære synlige symboler på tilhørighet til bestemte miljøer eller saker.

Det er mulig det handler om en individualistisk tvangstanke, hvem vet. Noen vil trolig si feighet eller en slags døsig «hevet over alt-sånt»-holdning.

Men nå, et par uker inn i årets Pride-måned, står hovmod for fall.

For regnbueflagget er heist på husveggen utenfor hjemmekontoret der dette skrives. And it’s looking great.

Hvorfor denne snuoperasjonen?

Fordi det akkurat nå føles viktigere enn på svært lenge.

En ting er alt det nedrige tøvet her hjemme, med folk som vandaliserer regnbueflagg og trakasserer skeive på gater og torg.

Enda mye verre, selvsagt: Det forjævlige angrepet midt i min egen by Oslo for tre år siden.

Alt dette – «smått» og stort (smått i hermetegn fordi alle slike mikroaggresjoner mot skeive og budskapet om fri kjærlighet utgjør en trussel mot vår alles frihet) – viser at kampen mange av oss i vårt enfold trodde var over, ikke er det likevel.

Enda mer skremmende, fordi det er systemisk, er det som nå skjer i andre land. Ikke minst i Sentral-Europa, der autoritære regjeringer går til angrep på retten til fritt å kunne elske den man vil.

I Ungarn, ikke minst, der statsminister Viktor Orban og hans støttespillere har vedtatt å forby Pride-parader. Under dekke av å «beskytte» «tradisjonelle familieverdier».

STÅR OPP MOT ORBAN: Regnbueflagget pryder rådhuset i Budapest på tross av forbudet mot symboler som «promoterer seksuelle minoriteter på offentlige bygg». Foto: ATTILA KISBENEDEK / AFP / NTB

Ungarn og Orban topper alltid verstinglisten i EU når det kommer til illiberale påfunn. Med mindre opposisjonen til slutt får veltet regimet (det er valg neste år), så vil landet gli enda tettere inn mot den russiske fold.

Og vi vet jo alle hvor Putin står i spørsmålet om LHBT-rettigheter.

I Polen er det konservative PiS-partiet, som for drøye halvannet år siden mistet makten til den markeds- og verdiliberale Donald Tusk og hans Borgerplattform, på vei tilbake.

PiS’ foretrukne kandidat Karol Nawrocki vant nylig presidentvalget i EUs femte største land. Han vil bruke all sin innflytelse til å bremse Tusk-regjeringens liberale reformer.

Sist gang PiS styrte Polen, var «LHBT-ideologien» en definert fiende. I det politiske klimaet som dette skapte, ble det i visse deler av landet for en stund opprettet såkalte «LHBT-frie soner».

Med valget av Nawrocki har PiS og miljøer enda lenger til høyre fått ny selvtillit. Skeive i Polen frykter for fremtiden.

Og i USA, lenge markedsført som «the land of the free», er den bitte lille minoriteten kjent som transpersoner blitt en av presidentens favoritt-prygelknaber. De nektes nå å tjenestegjøre i forsvaret.

Det er med andre ord på tide å si fra.

Ja, det er på tide å flagge. Også på privaten.

Det handler ikke om «godhetsposering», «woke» eller andre populære busemannsbetegnelser.

Det handler om et forsvar for noe som grunnleggende demokratisk som den individuelle friheten.

For dette er overhodet ikke et høyre-venstre-spørsmål.

Lenge var det høyresiden som ledet an i kampen for skeives rettigheter (og «homo-Høyre ble et kjent begrep), mens miljøer langt ute på venstresiden inntok noen svært ugreie posisjoner.

Mange av oss som er så heldige å få leve våre liv i demokratiske land, tar vår personlige frihet og integritet for gitt. Vi gjør stort sett som vi vil. Vi har i prinsippet ikke noe moralpoliti som slår ned på de minste avvik.

Og helt sentralt står retten til å elske hvem vi vil uten at øvrigheten, det være seg staten, kirken, moskeen eller andre, legger seg borti det.

Det er iallfall slik vi vil at det skal være.

Jeg tar gjerne en diskusjon om organisasjonen FRI eller andre aktivister som noen påstår forsøker å ta hevd på Pride-feiringen, men det er i grunn ikke særlig relevant, fordi:

Regnbueflagget er en hyllest av friheten og kjærligheten – og demokratiet.

Derfor henger det også på denne flaggvegrerens husvegg, i sin enkle, men symboltunge prakt.

Som en likefrem støtteerklæring for basale rettigheter som nå trues i stadig flere land.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.