I sommer skal jeg lese meg gjennom Europa

Bangaranga!

Hvis du ikke fulgte med på Eurovision, sier dagens åpnings­hilsen deg ingen­ting. De som så på, vet at dette var Bulgarias bidrag, en energisk danse­låt som ga landet sin aller første seier noensinne.

Jeg lever fortsatt litt i Eurovision-land. «Bangaranga» og de andre drivende euro-låtene er nemlig perfekt akkompagnement til trøttsomme jobb­aktiviteter som utfylling av reise­regninger og time­lister.

Ordet bangaranga kommer fra Jamaica og betyr opp­rør eller høy­lytt støy. For artisten Dara handler ordet om å hente fram den sterkeste siden av deg selv og bekjempe frykt med kjærlighet.

Det trenger europeere nå, så la bangaranga følge oss gjennom dette Bokbrevet om Europa.

Vi skal også hylle en fabelaktig norsk bokdesigner og avslutte med litt quiz.

På en klam og stappfull buss-for-tog fra Eidsvoll til Lille­hammer satt Simen Ekern og prøvde å forberede seg til de mange opp­dragene han hadde på årets festival – alle i Europas tegn.

Det var ikke plass til laptopen i det trange setet, så han var henvist til å krote ned spørsmål til Åsne Seierstad bakerst i boka hennes «Ufred».

Min tidligere kollega og NRKs europa­korrespondent i årene 2020–2025 bor nå i Roma og rapporterer for Dagens Næringsliv. Han har skrevet flere bøker om Europa og er aktuell med en ny til høsten.

Ikke rart at akkurat han var hyret inn til å intervjue polske og ukrainske forfattere, dykke ned i Russland-boka med Åsne Seierstad, debattere fascisme og demokrati i Europa, og dessuten holde årets hoved­foredrag: «Det nye Europa».

Jeg hang meg på Simens europeiske arrangements­løype og måtte ofte klenge meg opp i en trapp eller henge over en balkong fordi alt var utsolgt. Også på arrangementer med (i Norge) mindre kjente ukrainske og polske forfattere var det trangt om plassen.

Det nye Europa er tydeligvis stoff som fenger!

Men er det et tema som vekker glede eller bekymring?

Ifølge Simen har krisene i Europa de siste årene vært så tallrike at de har utløst flere nye ord. I foredraget sitt pekte han på at perma­krise ble valgt som årets ord av Collins Dictionary i 2022. Det skildrer en tilstand av vedvarende ustabilitet og usikkerhet, etter en tid med flere katastrofer.

Deretter kom ordet poly­krise, en måte å beskrive at krisene er så sammen­satte at situasjonen blir mer over­veldende og uhåndterlig enn summen av de enkelte delene.

– Det siste ordet jeg har hørt fra EU-kommisjonens korridorer, er multi-polykrise, sa Ekern, og medga at det er lov å bli litt svimmel.

– Hva da krise, spør du kanskje, fra dypet av en sol­stol under en bugnende syrin.

Juni er tid for hvitvin, grilling og Fotball-VM, ikke for krise­maksimering. Men tenker du deg om, mangler det ikke på eksempler.

Simen Ekern fortalte om å oppleve covid-19 i Roma, inne­låst med port­forbud sammen med sin lille sønn. Han minnet oss om at ikke alle europeere hadde – som nordmenn – skog og mark rett utenfor døra, eller hytter å søke tilflukt i.

– Europa lider fortsatt av en slags politisk lang-Covid, sa Ekern.

Han fortalte om belgiere, neder­lendere og østerrikere som har mistet troen på makt­haverne i den grad at de forsøker å melde seg ut av landet sitt.

Så fortsatte Simen å liste opp kriser, og jeg begynte å se for meg et mørkt bingo­brett for Europa:

Jo flere arrangement jeg overvar på festivalen, jo flauere ble jeg over hvor lite jeg har fulgt med på europeisk politikk og kultur de siste årene.

Jeg må minne meg selv på at jeg på sytti­tallet tråkket mine barne­sko i Genève. Med sine fire språk og internasjonale institusjoner er Sveits et symbol på samarbeid og sam­eksistens i Europas hjerte, og vi benyttet anledningen til å besøke mange land i regionen.

Den gang følte jeg meg mer hjemme blant middelalder­slott og travle trattoria-kafeer enn blant fjell og fjord.

Så hvorfor mistet jeg min europeiske navle­streng?

To ting:

På slutten av åtti­tallet flyttet vi til New York, og på 90-tallet studerte jeg engelsk på universitetet, og tok et år i Storbritannia. Dermed ble Shakespeare, Agatha Christie, Jonathan Franzen og Toni Morrison viktigere del av hjerte­litteraturen min enn Victor Hugo og Thomas Mann.

Men aller viktigst er nok at Europa er blitt så veldig STORT.

Opp­splintring av ulike slag er årsaken til den dramatiske familie­forøkelsen. Tsjekko­slovakia ble delt i to, Jugo­slavia ble til syv nye land, mens Sovjet­unionens fall ledet til 15 selv­stendige land.

Igjen er Eurovision en god illustrasjon. Fra 10–20 deltager­land i sang­konkurransen i tidlige år, var det i år 35 land. Rekorden er faktisk på 43 deltagere. Jeg blir helt matt.

PÅ SCENEN: Polske Witold Szablowski har skrevet en rekke kritikerroste reportasjebøker fra Europa. Denne, hvor han blant annet har intervjuet kokken til Putin, er selvskreven på sommerens leseliste.

I mitt gamle 1900-talls hode har jeg først tenkt på de vestlige landene når jeg hører ordet Europa: Frankrike, Tyskland, Italia, Spania, Portugal, Benelux, Hellas, Sveits og Østerrike. Og Norden og Stor­britannia, da.

Nå har Russlands full­skala invasjon av Ukraina dyttet interessene mine østover. Ukrainske forfattere under­streker hvor viktig ukrainsk språk og litteratur er for å skille dem fra det russiske.

Å donere droner og kampfly er én ting, men å lese deres litteratur er faktisk også en måte vi nordmenn kan støtte ukrainerne på.

Nobel­priser i litteratur til Olga Tokarczuk og László Krasznahorkai de siste årene har også gitt meg et puff til å ta fatt på Polen og Ungarn.

I januar i år satt jeg på en hytte og så hele Donald Trumps tale i Davos. Han roste seg selv opp i skyene og kastet fornærmelser mot europeiske stats­ledere. Det føltes som om begeret rant over, på toppen av straffe­toll og trusler om å ta over Grønland.

USA virker som en kjæreste som har blitt psyko, som både truer med å trekke seg ut av etablert samarbeid, men samtidig trenger seg på når det er valg for å påvirke utfallet i MAGA-retning. Men det virker som om europeiske ledere nå vender ryggen til USA, og kjører samling i bånn, her på vårt mangslungne kontinent.

Vinden har vänt, som den svenske artisten Petter rappet i 1998.

– Europa blir smidd i kriser, siterte Simen Ekern den franske diplomaten og økonomen Jean Monnet på, og endte sitt foredrag med optimisme og håp.

Opplevelsen av valg­natten i Budapest var som et nytt Berlin­murens fall, sa Simen. Orbans valgtap blir sett på av mange som et tegn på at Europa ikke vil fortsette å gå i auto­kratisk retning, men heller velge demokrati, mangfold og toleranse.

La oss krysse fingrene for det, bangaranga!

Ticket to read

Som et lite privat opprør, slår jeg opp med amerikansk litteratur i sommer.

Jeg setter i gang lese­prosjektet Fokus Europa, og jeg vil begynne med noen av forfatterne jeg så på litteratur­festivalen på Lillehammer.

Ideelt sett burde jeg lest disse bøkene i landet de er skrevet i, på en albansk strand eller ved Donaus bredd. Men med situasjonen i Hormuz og trusler om kansellerte sommer­fly, har jeg ikke turt å kjøpe billett ut av Norge i år.

I stedet setter jeg meg på et litterært Eurorail, og stikker innom nye destinasjoner som Polen, Romania, Ukraina og Bulgaria. Meld meg i kommentarfeltet om bøker du synes jeg bør få med meg!

Kompromissløst kul

En dag i mai våknet bok­designeren Egil Haraldsen med smerter. Han kledde på seg, fant fram skinn­veska med tegnblokk, blyant og sigaretter, ringte en ambulanse og gikk ut på trappa for å bli henta.

Egil kom aldri hjem igjen fra syke­huset. Den 15. mai i år mistet Norge en av våre beste grafiske designere.

Haraldsen var 73 år, men fortsatt i full sving med omslag og justeringer, ifølge Kolons forlags­sjef Bjørn Aagenæs, som kalte ham «kompromissløs på kunstens vegne» i sitt minne­ord.

Nett­siden til Exil Design, som han drev sammen med Ellen Lindeberg, har mottoet: Design oder nicht sein. Å designe eller ikke være, for å skrive om Hamlets monolog.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har pakket ut en av bøkene «hans» på kontoret og sagt, wow, så flott omslag!

En gang, i 2003, fikk jeg også litt sjokk. Lars Ramslies nye roman «Fatso» handler om å være ung mann, og feit, og tape på kjønns­markedet. Hoved­personen Rino bød på en perle­rad av skamfulle runke­scener, mens han næret et håp om å få ligge – og en dyp lengsel etter å få elske og bli elsket.

Hvordan løse opp­draget med å gi en slik bok et visuelt uttrykk?

Romanen er pakket inn i et fotografi av roser i en skjør rosa­farge. Men når du tar av papir­omslaget, er selve boka trykket med et grelt pornografisk bilde av en gruppe nakne kvinner i høy­hælte sko, som fingrer seg selv og hverandre.

Dette omslaget lignet ingenting jeg hadde sett, også fordi det er uhørt (og stygt!) å trykke farger på selve boka. Men designet var et presist bilde på den seksuelle skammen som hoved­personen Rino skjuler for om­verdenen.

Haraldsen laget også design for plater, tids­skrift, aviser og Arthaus sine filmer, men bøker var hans hoved­arbeid. Han jobbet både med nålevende norske og utenlandske forfattere og med klassiker­serier.

Egil Haraldsen tok seg friheter med navnet til dikterhøvdingen Dag Solstad, og satte klammer rundt forfatternavnet. Det skal Dag Solstad ha syntes var helt fint.

Særlig kjent er han for sitt arbeid for Oktober forlag. Her fant han et slags hjem, og samarbeidet varte over 30 år. Hans tolkning av Dag Solstads omslag har også noe uhørt over seg, siden han satte stjerne­forfatterens navn i klammer!

For Kolon etablerte han den visuelle profilen for hele forlaget, alt fra logoen til sideoppsettet, visittkort og merch.

Jeg har bedt fem personer Haraldsen jobbet med, om å velge seg et favoritt­omslag. Er du, som meg, glad i bok­design, kan du også kose deg med katalogen på hjemme­siden Exil.

Takk for at du gjorde norske bøker så stilige, Egil!

Fire favorittomslag

Prøv deg på quizen vår

I år var Hans Olav Brenner tilbake som min quiz­makker på litteraturfestivalens tradisjonsrike Litteraturkviss på Lillehammer, og vi hadde uppet gamet med en svær pokal i premie.

For siden sist hadde jeg opplevd å bli norges­mester i litteratur­quiz. Jeg fikk holde en gigantisk vandre­pokal, og ble altså helt GAL av glede.

Jeg har vært quiz­master for både kultur­quizer og litteratur­quizer, men jeg har aldri opplevd å vinne en. Ettersom jeg var ræva i sport, har jeg aldri vunnet så mye som en mini­pokal i rytmisk sports­gymnastikk, så det gikk helt til hodet på meg.

Derfor insisterte jeg i år på at vi skulle kjøpe en vandre­pokal til årets Litteratur­kviss. Og tror du ikke Solstad-laget 16.07.41 stakk av med den pokalen også!

Cathrine Sandnes har like stort konkurranse­instinkt som Erling Haaland, så hun har insistert på å beholde pokalen på det nye kontoret sitt som general­sekretær i Norsk faglitterær forfatter- og oversetter­forening. De andre fire får nøye seg med æren.

Men nå vil vel du prøve deg?

På Lillehammer hadde vi 50 spørsmål. Jeg har valgt ut fem fra de ti ulike kategoriene våre som du kan prøve deg på her. Du har sikkert ikke et guiz­lag for hånden, men til gjen­gjeld får du fire svar­alternativ.

Fem kjappe

Fikk du alt rett? Send meg en e-post med adressen din, så får du et Bok­brevets bok­merke i posten, og en heldig vinner får også en europeisk roman av meg.

På Lillehammer var jeg også innom Sigrid Undsets hage, et rent paradis av et sted, men det må jeg fortelle om i neste brev. Da får vi også stats­ministerens lese­liste!

Arriverderci,

Siss

Kommentér

Ble du fristet til å følge meg på europeisk lese­sommer? Hvilke bøker synes du jeg bør lese? Har du selv nylig oppdaget noen perler som kan gi innsikt i vårt kulturelt mang­slungne kontinent?