I Ukraina trer en ny julenisse fram

Små barn på rekke og rad. Alle med en konvolutt i hånda.

Jaroslav (8) viser fram sin. Med sirlige bokstaver har han skrevet: Til St. Mykolaj.

Rommet han står i er pynta med juletre, blinkende lys og stjerner.

Hver gang det ringes i en bjelle, ser Jaroslav opp mot trappa i rommet.

Der oppe sitter selveste St. Mykolaj, en slags julenisse i Ukraina.

Snart er det Jaroslav sin tur til å levere ønskelista si.

Dette var 1. desember.

Min danske kollega Brita og jeg hadde tatt turen til det nesten 1000 år gamle «Grotteklosteret» i sentrum av Kyiv.

Ett av de aller viktigste stedene for de ortodokse kirkene både i Ukraina og Russland.

I det høye klokketårnet hadde St. Mykolaj flytta inn.

I ukene fram mot jul tar imot barn som vil levere ønskelister og forsikre ham om at de har oppført seg bra i året som har gått.

Vi var nysgjerrige – hvem er denne fyren?

I lange tider har ukrainske barn skrevet ønskeliste til Mykolaj.

På minnedagen hans i desember våkner barn opp til en liten gave under hodeputa. Vel å merke, kun dersom de har vært snille. Ikke-snille barn kan bli avspist med et par kvister under puta.

I Sovjetunionen kom Mykolaj helt i skyggen av Ded Moroz, eller Fader Frost på norsk.

Ded Moroz har sin opprinnelse i russisk folketradisjon og ble en slags julenisse for hele Sovjetunionen. På nyårsaften kom han med gaver.

I dagens Ukraina er Ded Moroz borte fra all offisiell jule- og nyttårsfeiring.

Han er ut. St. Mykolaj derimot, er inn.

De siste årene har han blitt stadig viktigere.

Statuer rives og gater får nye navn

Mykolaj er et eksempel på hvordan ukrainere henter fram egne tradisjoner, samtidig som de fjerner seg fra alt som kan spores tilbake til Russland eller Sovjetunionen.

For i likhet med mange områder i det ukrainske samfunnet, så skal også jula «avrussifiseres».

De siste årene har statuer av russiske diktere og sovjetiske krigshelter blitt fjernet. Gatenavn og undergrunnsstasjoner har fått nye navn.

For eksempel har T-banestasjonen i Kyiv, som opprinnelig var oppkalt etter den russiske forfatteren Leo Tolstoj, fått nytt navn. I dag heter stasjonen Ukrainske Helter.

I havnebyen Odesa var en av hovedgatene oppkalt etter den russiske dikteren Pusjkin. I dag heter den Italia-gata.

Flyttet julefeiring

I fjor gikk ukrainske myndigheter drastisk til verks når det gjaldt landets julefeiring. Nasjonalforsamlingen vedtok en lov der de flytta hele jula.

Heretter skal jul feires 25. desember. Ukrainerne brøyt dermed med den russiskortodokse kirka som feirer 7. januar.

Målet er å distansere seg enda mer fra Russland og nærme seg vesteuropeiske land.
I lovforslaget het det at enhver ukrainer ønsker å leve sitt liv med egne tradisjoner og høytider.

Både Ukraina og Russland er ortodokse land.

Mange av de store kirkene og klostrene i Ukraina er også viktige helligdommer for kristne i Russland.

Men krigen har ført til enda større splittelse mellom den ukrainske og den russiskortodokse kirka.

For ukrainerne har det vært viktig å markere kraftig avstand til den russisk ortodokse kirka.

Den styres av patriark Kirill i Moskva som er en stor Putin-tilhenger. Kirill støtter Russlands krig i Ukraina og har sagt at russiske soldater som blir drept vil bli renset for alle sine synder.

I endring

Krigen endrer julefeiringa i Ukraina.

I fjor sa nesten 45 prosent av ukrainerne at de ville feire jul 25. desember, mens 17 prosent ville holde på 7. januar. Ifølge undersøkelsen fra konsulentselskapet Deloitte, sa også resten 32 prosent at de kom til å feire jul begge dager.

I klokketårnet i Kyiv er det snart Jaroslav sin tur til å gå opp trappene til St. Mykolaj.

På ønskelista står blant annet en sparkesykkel, Rubiks kube og godteri.

Jeg og min danske kollega Brita, har også stilt oss opp i køen.

Så blir det vår tur.

På toppen av trappa kommer St. Mykolaj til syne.

Han sitter på en stol med et stort juletre ved siden av seg og likner litt på den norske nissen med sitt store hvite skjegg.

Men klærne er annerledes. En lang skinnende kappe og et hodeplagg som gjør han litt biskopaktig. Han ser staselig ut.

På bordet ved siden av ligger en bunke med ønskelister.

Jeg som ikke er så god i ukrainsk, men snakker helt ok russisk, prøver meg på et lite spørsmål om hva ukrainske barn ønsker seg til jul i år.

St. Mykolaj ser strengt på meg.

– Jeg vil ikke ta det russiske språket i min munn. Det er aggressorens språk.

Så smiler han, finner fram den milde stemmen og svarer på ukrainsk.

– Barna ønsker seg dukker, biler, leker. Alt som gjøre dem glade. Noen forteller meg at de ønsker å reise til kysten for å se havet, andre vil ha en søster eller bror.

Men krigen har også farget barnas ønskelister.

Mykolaj forteller at barna har kompliserte og alvorlige ønsker.

– De ønsker seg fred, at Ukraina skal seire, at rakettene ikke skal fly over hustakene og at menneskene skal være snille med hverandre.