Imperiet slår tilbake

En presidentkandidat som fremstår som arrogant, egenrådig og lite lydhør.

Som vil dele ut penger til noen utvalgte grupper for å gjøre seg populær.

Som ikke vil gi rettigheter til transpersoner.

Som vil fortsette en konfronterende linje overfor Russland.

Og som kan bli den eldste som noen gang er valgt til det høytidelige verv.

Det ligner vel på noe vi nylig har hørt i en annen tilsvarende sammenheng.

Så mange flere åpenbare likheter er det kanskje ikke mellom president Donald Trump og presidentkandidat Sebastian Coe.

Men de nevnte kan være flere enn nok til å sikre den adlede briten idrettens øverste verv, det som president i den internasjonale olympiske komité, IOC – når tyskeren Thomas Bach i vår gir seg etter 12 år som leder.

For selvfølgelig kommer vi heller ikke i denne sammenhengen helt unna Donald Trump.

Verdens mektigste mann kan nemlig indirekte være med og påvirke også hvem som skal styre IOC de neste årene.

Og som tidligere antydet:

Dette er i hvert fall ikke godt nytt for transpersoner i idretten.

Speeddating i Sveits

Denne uka har de totalt sju presidentkandidatene vært i Lausanne i Sveits på jobbintervju i form av presentasjoner for et samlet IOC.

Kvelden før presentasjonene var det høytidelig middag for IOC-medlemmene.

På et helt eget bord satt de sju presidentkandidatene.

Ingen av dem hadde lov til å bevege seg rundt i lokalet. Ingen skulle kunne drive lobbyvirksomhet for sitt kandidatur før de skulle på scenen dagen etter.

Dette var siste gang IOC møttes før valget 20. mars og derfor sett på som helt avgjørende.

Hver av dem hadde nøyaktig 15 minutter til disposisjon å presentere sine visjoner på podiet foran rundt hundre IOC-medlemmer.

Idet tiden var ute, ble lyden skrudd av på mikrofonene.

Og så var man ferdig.

Bisart nok var det ikke engang åpnet for oppfølgingsspørsmål fra medlemmene som skal avgjøre presidentvalget.

Ingenting av innholdet i presentasjonene blir heller gjort offentlig.

Flere av kandidatene går til valg på modernisering av organisasjonen. Det er lett å tenke de er inne på noe vesentlig.

Seks edsvorne menn. Og én kvinne.

Prins Feisal Al Hussein fra Jordan var først på scenen.

Den neste var en outsider i form av den internasjonale sykkelpresident, den 51-årige franskmannen David Lappartient, som er sterk tilhenger av å la Russland returnere til internasjonal idrett.

Det mest visjonære forslaget kommer fra japanske Morinari Watanabe. Han ønsker å arrangere 24-timersleker. Altså skal øvelsene spres over så mange tidssoner samtidig at OL foregår døgnet rundt på forskjellige steder i verden.

Problemet er selvsagt at verden neppe ennå er klar for japanerens visjoner.

FIS-president Johan Eliasch blir regnet som en ren parentes i rekken av kandidater.

I motsetning til den eneste kvinnelige kandidaten.

41 år gamle Kirsty Coventry er ikke bare sportsminister i hjemlandet Zimbabwe og medlem av IOCs eksekutivkomité.

Hun blir påstått å være nåværende president Bachs favoritt. Som veier tungt.

Ingen kvinne har vært IOC-president. Heller ingen afrikaner.
Men det er ikke gitt det skjer denne gangen heller.

Tross rapporter om en meget imponerende presentasjon av sitt kandidatur.

For alle peker fortsatt på to europeere som favoritter i et ellers uoversiktlig felt.

Begge altså med røtter i mektige imperier – som på et vis passer godt inn i det politiske klimaet i verden utenfor idretten akkurat nå.

Fra uangripelig til upopulær

Den 68-årige briten Coe er ikke bare favoritt. Han er også bejublet sjef for den største olympiske idretten, friidrett, og har bakgrunn både som sjef for meget vellykkede leker i London i 2012 og som eminent utøver.

Normalt skulle det holde i massevis.

Men mektige Coe har gjort seg mektig upopulær det siste året. I tillegg til at han altså er britisk.

Skepsisen til britisk arroganse er nemlig fortsatt både levende og sterk blant mange tidligere kolonimakter blant medlemslandene. Ikke helt uforståelig, kan vi vel tillegge.

Coe fikk også motstand blant mange mindre særforbund da han helt uten forvarsel introduserte pengepremier til gullmedaljevinnerne i friidrett under OL i Paris.

Og han har skaffet seg ytterligere fiender gjennom en kompromissløs linje overfor Russland gjennom mange år. Dette gjør den karismatiske engelskmannen populær i land som Norge – men gir ham fiender i andre deler av verden.

Derfor er kampen fortsatt vidåpen.

Den olympiske «nepo baby»

Coes hovedutfordrer blir av The Times omtalt som «idrettens ultimate «nepo baby».

For uinnvidde er dette en betegnelse på en som har hatt store fordeler i livet rett og slett ved å være fra en berømt familie.

Om det er Brooklyn Beckham, Hailey Bieber, for den del prins Harry eller den tidligere president i USA, George W. Bush. Sistnevnte har jo også fått den diskutable ære å videreføre sin fars navn.

Det samme gjelder Juan Antonio Samaranch jr.

Sønnen til den sagnomsuste IOC-presidenten med samme navn. Han som truet med å dra fra Lillehammer og ta med seg hele lekene rett før åpningen i 1994 – og i stedet endte med den legendariske avskjedshyllest «best olympic winter games ever» under avslutningsseremonien.

Ingen har symbolisert nepotismen i IOC-systemet bedre enn Samaranch den eldre.

Så «nepo baby»-betegnelsen er mer enn på sin plass for sønnen, som var med faren på OL for første gang som 12-åring tilbake i 1972.

Og som selv har vært visepresident i IOC siden 2022.

«De gamle oppskriftene min far brukte fungerer ikke i dag», sier han selv i dag. «Etternavnet mitt kommer uansett ikke til å løse noen av utfordringene vi har foran oss».

Unntatt muligens den med å bli valgt til IOC-president.

Tallet er to. Og bare det.

To ting går igjen i valgmanifestene til de sju kandidatene.

Modernisering av organisasjonen.

Og en tydelighet på kjønnskategorier.

Valgkamp er aldri særlig vakkert, heller ikke i idretten.

Her går det ut over noen av de mest utsatte, nemlig de som aldri helt finner sin plass. Transkvinner har kjempet en lang kamp om å få delta i den klassen de ønsker, også i OL. Andre ikke-binære det samme.

Sommerens OL i Paris så lenge ut til å bli et positivt gjennombrudd. Tross massiv motstand og hets fikk to boksere, algeriske Imane Khelif og taiwanske Lin Yu-ting, begge lov å delta i kvinneklassen, til tross for beskyldninger om å være biologiske menn.

Begge vant gull.

Det kan ha vært siste gangen.

I Donald Trumps aller siste valgkampvideo sist høst var det tatt inn et bilde av uskyldige Imane Khelif, uansett om hun er fra Algerie:

Som et bilde på at idrettsutøvere som utfordrer grensene for de stereotype kjønnskategoriene var djevelen selv.

Nå går så vel Coe som Kirsti Coventry og flere av kandidatene til valg med beskyttelse av kvinnekategorien som ett av de viktigste innsalgene.

Alle vet hva det i praksis betyr.

Dette er også helt på linje med hva den nyinnsatte amerikanske president så høylytt har påstått, senest i sin innsettelsestale, der han proklamerte at det heretter kun finnes to kjønn i USA.

Snart er dette sannsynligvis også tilfellet i den olympiske bevegelse.

Fordi forsvarerne av de ikke-binære utøverne vet de aldri kan vinne valg.

Neste gang det er klart for idrettens aller største fest, sommer-OL, har det blitt 2028, og Los Angeles er vertsby.

14. juli blir den høytidelige åpning foretatt av president Donald Trump.

Ved hans side vil vi se en mannlig, godt voksen IOC-president fra Europa.

Også han bredt smilende.

I vissheten om at ingen Imane Khelif, ingen Lin Yu-ting eller andre som dem er i nærheten av å kunne forstyrre den imperiale idyllen.