Israels krig splitter eksiliranere

SYLO TARAKU

Statsviter, forfatter og rådgiver i tankesmien Agenda

Da Israel bombet den statlige TV-stasjonen i Iran på mandag, satt en kvinnelig nyhetsanker med hijab og leste nyhetene på direkten.

Krigen gikk fra å bli rapportert på TV – til å utspille seg rett bak kameraet, midt i nyhetsstudioet.

Jeg kom til å tenke på en passasje i Lily Bandehys bok «Kvinner i islam», som i stor grad handler om hennes hjemland, Iran.

Hun beskriver hvordan mange iranere etter revolusjonen i 1979 bar på et håp om frihet og forandring.

Men ifølge Bandehy kom det første tydelige tegnet på at de kvinneundertrykkende islamistene hadde tatt makten, da kvinnelige nyhetsankere plutselig dukket opp på skjermen med obligatorisk hijab – og sluttet å smile.

Siden den gang har både kvinner og menn på iransk statlig fjernsyn formidlet regimets propaganda.

Da TV-bygningen nylig ble bombet av Israel, merket jeg at enkelte eksiliranere applauderte det – som et symbolsk slag mot regimets maktapparat.

Mens andre reagerte på at et sivilt mål ble bombet så hensynsløst. Flere ansatte i TV-selskapet skal være drept i angrepet, ifølge BBC.

Eksilianere er med andre ord dypt splittet i synet på Israels krigføring. Noen håper dette kan føre til regimets fall og bane vei for demokratisering.

Andre er kritiske til at en fremmed makt bomber deres kjære hjemland.

Selv blant dem som er sterkt kritiske til regimet, trekkes det en klar grense: En ting å kjempe mot diktaturet innenfra – noe helt annet å støtte bomberegn fra en stat som også truer deres egne familier.

Når israelske myndigheter – og USAs president Donald Trump – beordrer Teherans ti millioner innbyggere om å forlate byen, så rammer det også slekt og venner av eksiliranere i Norge og Vesten.

Det er lite sannsynlig at iranske flyktninger vil bli ønsket velkommen i Europa av Israels støttespillere på høyresiden.

Og det fører meg til spørsmålet:

Hva skjer når eksiliraneres smerte og drøm om frihet blir misbrukt som moralsk ryggdekning for militære angrep som handler om alt annet enn omsorg for opposisjonelle iranere?

Når Israels støttespillere i Vesten viser til enkelte stemmer i det iranske eksilmiljøet som bevis på at bombingen er ønsket, overser de både kompleksiteten i disse miljøene – og lærdommene fra invasjonen av Irak i 2003.

Også den gang ble trusselen fra såkalte «masseødeleggelsesvåpen» og ønsket om «demokratisering» brukt som legitimering for krig.

Den amerikanske administrasjonen, etter kontakt med eksilirakiske grupper, skapte et narrativ om at irakere ville ta imot amerikanske soldater med blomster i hendene.

Krigen var basert på dypt feilaktige premisser, og resultatene ble katastrofale: Hundretusener av mennesker ble drept, staten kollapset, og konflikten bidro til å destabilisere hele regionen.

Saddams fall ble riktignok feiret, men det som kom etter var ikke et liberalt demokrati, men sekterisk vold og ekstremisme – blant annet i form av IS.

En av de mest høyrøstede forkjemperne for invasjonen av Irak den gangen var Benjamin Netanyahu.

Hans drøm var at USA etterpå skulle gå videre til Iran. Men helt frem til i dag har USA vært tilbakeholdne med å gå til krig mot Iran.

At Netanyahu angriper nå, handler mindre om at den «eksistensielle trusselen» fra Iran har vokst, men mer om at han utnyttet en historisk mulighet som har åpnet seg for å slå til.

Som tidligere forsvarssjef Sverre Diesen og flere andre med inngående kunnskap om sikkerhetspolitikk har påpekt, så gir Israels taktiske seire liten strategisk uttelling.

De spektakulære angrepene mot Iran kan gi militære gevinster på kort sikt, men kan true både Israels sikkerhet og regional stabilitet på lang sikt.

At Netanyahu nå igjen snakker om demokratisering i Iran, handler ikke om at det er krigens egentlige mål – men om at det fungerer som et effektivt tilleggsargument for å legitimere en krig, særlig fordi det iranske regimet er så upopulært.

Når frigjøring brukes som retorisk pynt over en militæroperasjon drevet av maktpolitikk, er det altfor ofte folket – de som angivelig skal frigjøres – som ender opp som de største ofrene.

I stedet for demokratisering er det langt mer sannsynlig at regimet styrker grepet – eller at landet kastes ut i kaos.

Hvorfor kan bombingen styrke regimet?

Det finnes et utrykk som heter «My country, right or wrong» og som fanger noe grunnleggende ved hvordan folk ofte reagerer når landet deres blir angrepet:

Man kan være kritisk til dem som styrer landet, men når landet blir angrepet av noen utenfra, så vekkes det en følelse av lojalitet og et behov for å beskytte nasjonen mot ytre trusler.

Denne formen for patriotisme ser vi i dag både i Israel og Iran. I Israel har selv de ivrigste kritikere av Netanyahu samlet seg i møte med ytre angrep.

I Iran kan vi se noe av det samme: At selv blant dem som avskyr regimet, vil det vekkes en følelse av nasjonal stolthet og en frykt for å miste kontroll over sin egen skjebne.

Jeg påstår ikke at denne krigen vil samle alle iranere – langt ifra.

Men den kan styrke regimet.

For krig har en historisk evne til å samle folk rundt flagget, selv i dypt splittede samfunn.

ISRAELSK ANGREP: Røyk stiger opp etter et israelsk angrep på IRIB-bygningen, landets statlige kringkaster, i Teheran, Iran, 16. juni 2025. Foto: Majid Asgaripour / Reuters / NTB

Det er nettopp denne mekanismen som ofte får ledere i splittede samfunn til å påkalle ytre trusler eller sette i gang kriger.

Når nasjonens sikkerhet fremstilles som akutt truet, blir det langt lettere å stemple kritikere som «spioner» eller «forrædere» – og dermed stramme grepet om makten.

Verre enn et styrket og mer undertrykkende regime, er scenariet med totalt kaos – der regimet kollapser brått og uten en styrt overgang.

Da risikerer man et maktvakuum fylt av rivaliserende grupper som kjemper om kontroll, slik vi har sett i Irak etter Saddam, i Libya etter Gaddafi og i Syria etter opprøret mot Assad.

Resultatet kan bli et nytt regionalt brennpunkt, preget av politisk og etnisk vold, med innblanding fra stormakter og naboland.

Jeg deler håpet mange eksiliranere bærer på: at et liberalt demokrati kan vokse frem — selv fra ruinene Israel etterlater i Iran.

Men erfaringene fra regionen viser at risikoen er stor for at dette i stedet markerer starten på et enda mørkere kapittel i Irans historie.

Iranere som Lily Bandehy håpet i 1979 at revolusjonen ville føre til frihet, men ble brutalt skuffet da de innså at landet hadde falt i hendene på noe enda verre.

Iranere fortjener all den støtten de kan få i sin kamp for frihet. Vi snakker om et folk med en stolt historie, som fortjener å forme sin fremtid selv.

Vår oppgave er ikke å diktere deres vei, men å stå på deres side – uavhengig av hva vi måtte mene om krigen mellom Iran og Israel.