Jeg har ikke ord, så gi meg en tegning

Politisk tegning forsvinner ut av avisene. Det er kanskje ikke knebling, men det er like effektivt.

Tegning: Morten Mørland/VG

Tirsdag 28. januar kl. 14:27

<-BIANCA BOEGE

Kurator og stedsansvarlig, Avistegnernes hus

17. januar 2015 åpnet Avistegnernes hus en stor utstilling i Drøbak for å markere sin avsky mot terrorangrepet på satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris uken før.

Landets avistegnere bidro med 50 nye tegninger, politiet stilte med beskyttelse (forkledd som promillekontroll), og alle var enige om at satiren var viktig og skulle være fri.

Den gang hadde de fleste aviser fortsatt en avistegner eller to, om ikke fast ansatt, så i det minste til frilans bruk. Slik er det ikke lenger.

Siden da blir Avistegnernes hus egentlig bare kontaktet når det skjer en markering eller konsekvens av Mohammedkarikaturer.

Det uttrykkes bekymring når internasjonale aviser slutter med satiretegning eller kjente tegnere trekker seg i protest mot redaksjonell knebling. Slik driver vi jo ikke med i Norge?

Tegning: Roar Hagen/VG

Avistegnernes hus i Drøbak er et nasjonalt senter for avistegning og satirekunst. Vi har jevnlig utstillinger med satiretegning, og hvert år samler vi de beste tegningene fra landets aviser og helgebilag til stor utstilling og trykket brosjyre.

I år ser vi en markant nedgang i bidrag, og flere av tegnerne har meldt fra at det ikke lenger vil få oppdrag.

Mange er opptatt av satiretegning og mange vil vise dem frem og hedre de flinke tegnerne vi har i Norge. Vi samarbeider blant annet med Stortinget og Nordiske Mediedager om årlige utstillinger.

Når vi sitter i juryen for Årets avistegning er alle enige om at nivået på norske tegnere er eksepsjonelt høyt og at dette er viktig journalistikk.

Likevel slutter avis etter avis med politisk tegning. Når tegnere går av med pensjon, ansettes ikke nye. Når en spalte legges ned, går tegneren også føyken. Når avisen skal spare, er det avistegneren, kanskje den laveste budsjettposten, som kuttes.

Slik forsvinner politisk tegning ut av avisene. Det er kanskje ikke knebling, men det er like effektivt. Nye generasjoner lesere får ikke forhold til kunstformen og nye generasjoner tegnere får ikke utviklet pennen sin.

Tegning: Morten Mørland/VG

Det er ikke slik at vi ikke forstår eller ikke vil ha satire. Nordmenn elsker både satire og politikk.

«Nytt på nytt» har ligget på publikumstoppen i 25 år. Vi elsker at det sparkes oppover og bortover. Vi elsker å like og dele morsomme bilder.

Vi har en nesten 200 år lang tradisjon i Norge, fra de første vittighetsbladene på 1830-tallet. Det er ingen grunn til at ikke satire i bildeformat skal fungere like godt i kommende generasjoner.

Avistegnere er ikke en illustratører. De er journalister. Og som sådan trenger de en redaksjon og en redaktør som både støtter og beskytter, slik at de faktisk kan tegne fritt og kritisk.

Det er ikke alle som har råd eller nerver til å tegne på privaten og legge ut på nett. Det er kanskje ikke en menneskerett å få tegne politisk satire i avis, men burde det ikke være en menneskerett å få tilgang til fri satire?

Tegning: Roar Hagen/VG

NIM-Norges institusjon for menneskerettigheter publiserte en fin artikkel om karikaturens pressede kår på sine nettsider i anledning 10-års markeringen av angrepet på Charlie Hebdo.

Til illustrasjon hadde de et datagenerert ikon av en fugl i bur. Kan jeg si det tydeligere: selv til en artikkel om satiretegning har de ingen satiretegning.

Jeg har ikke ord. Det er derfor jeg trenger en tegning.