Konsertanmeldelse: Emma, Sentrum Scene: Smårollingenes stjerne

5 months ago 24

Trofors’ mest berømte lillesøster befinner seg i spagaten mellom to musikalske identiteter, men treffer like fullt kjernemålgruppen.

Søndag 1. desember kl. 18:42

Emma Gunnarsen hadde ikke rukket å bikke ni år før hun ga ut debutsingelen «Engler i sne» i 2016.

At den låten fortsatt, sammen med oppfølgerne «Fått deg på hjernen» og «Happy», er blant hennes klart største hits, vitner om en karriere som har blitt forvaltet med langt mykere hånd enn den til storebrødrene Marcus & Martinus – på godt og vondt, frister det å hevde.

For selv om det kan og bør diskuteres hvor sunt det er å bli kastet inn i musikkbransjen før puberteten, er det naturligvis popstjernedrømmen som ligger der og funkler i hjertet av prosjektet.

Etter en årrekke uten det helt store monentumet – et debutalbum lar fortsatt vente på seg – har Emma gradvis skrudd opp slippfrekvensen det siste året, med en stilistisk dreining mot habil og noe ansiktsløs latinopop.

Sjarm og særpreg kan som kjent bli ofret på profesjonalitetens alter, og konserten på Sentrum Scene denne grå og fuktige første søndagen i desember føles på mange måter som en smaksprøve på hvor 16-åringen egentlig befinner seg i det norske poplandskapet akkurat nå.

Noen krapp u-sving bort fra identiteten som barnestjerne er imidlertid vanskelig å forestille seg akkurat i ettermiddag, ettersom majoriteten av de oppmøtte befinner seg i barneskolealder.

Blinkende lys og dype bassdrønn innleder seansen. Emma har ikke med seg band til kveldens konsert, men får visuell drahjelp fra fire dansere. «Fått deg på hjernen» følges opp av «Happy», «Det er jul» og «Engler i sne», og særlig de to sistnevnte lider under en viss andpustenhet hos hovedpersonen.

«123» blir en passe uimotståelig pop-opptur, mens «Vil bare ha deg» flyter godt på kranglevorne basslinjer. Ferskvare som «Rømme vekk» og «Over deg» mottas kanskje aller varmest blant de noe eldre ungdommene lengst fremme, og Capow x 2G bidrar med litt sårt tiltrengt dynamikk på «Alt jeg ser». Når genistreken «Million» ljomer utover lokalet, har det ikke engang gått 45 minutter.

Sett gjennom kritiske anmelderbriller er det en rekke svakheter ved showet – ikke minst scenografien, som dytter tankene mot skolerevyens estetikk. Musikalsk blir det også en tanke enkelt, som når en av låtene fades hardt, og det hele kan utmerket godt kalles avansert karaoke med rikelige doser vokal på boks.

Men når en jente i åtte-ni-årsalderen utbryter «å være på konsert var mye gøyere enn jeg hadde trodd!» utenfor konsertlokalet, må hun nesten få det siste ordet.

Read Entire Article