Kunsten å være Karpe

12 hours ago 3

For veldig lenge siden fikk jeg en promo-CD i posten. Den hadde en 3D-modell av en manipulert Kellog’s Cornflakes-pakke på omslaget. I coveret var det presisert at ingen av låtene er gitt ut på «Shit, hvor er kæba mi records».

Artistene kalte seg Magdi og ChicoSepoy, og sammen utgjorde de bandet Karpe Diem.

«Glasskår» kom ut 18. mai 2004, fire dager etter at Kjartan Salvesen hadde vunnet sesong 2 av Idol. Debutanten Odd Nordstoga toppet VG sin albumliste med «Luring».

Disse luringene fikk derimot EPen inn på singellista, på niendeplass, mellom Christina Milan og Evanescence, tre plasser bak Jim Stärk, den andre norske EP-en på lista. Og altså nest beste norske artist.

22 år senere, nesten nøyaktig på dagen for debuten, annonserer Omar Ytreeide Abdelmaguid og Chirag Rashmikant Patel, at det de nå kaller bare Karpe, skal gi seg.

Med et helt annet avtrykk i offentligheten enn i 2004, men med en bemerkelsesverdig tekstlig konsekvens gjennom hele karrieren.

«Glasskår» har låter som «Skjønnneru» (med det sterke hooket «du sa at vi var ræva, at du ønska at vi dæva»), «NM i drittsekk» samt «Kunsten å være inder» (med flere sterke linjer, som «er du bittelitt brun, er du bittelitt bin Laden» og «du hater Chirag mer enn Chirag hater skidag», og «drep meg for fargen min, og skap en Benjamin til»).

Når man skal summere opp Karpe sine år som artister er de kanskje de fremste representantene for et samfunn som har gått fra å være relativt homogent til et land preget av langt større mangfold.

Der de har vist at det finnes mer til det å være norsk enn hudfarge og skidag.

Eller som Jonis Josef kommenterer under Instagram-posten deres: «Takk for at dere har vært lederstjerner, banet vei, og takk for at dere har vist oss alle hva som er mulig».

Det gjelder oss alle. De har vist hva som er mulig, både for artister og publikum. Med norske tekster, tydelige fortellinger og vilje til å ta politiske standpunkt.

De har bidratt til å gjøre hiphop til pop, og vist at det er rom for å tenke stort, gigantisk, enormt. De har vist at det går an å være reflektert, poengtert og samtidig fortsette som Karpe, Apen og Kjeften, PAF, Magdi og Chirag.

Etter de grusomme hendelsene 22. juli 2011 beveget Karpe seg fra å være et festband med skarpere tekster enn de fleste, til å feste et mer presist og alvorlig blikk med «Påfugl», om det det å komme fra en annen kultur og prøve å passe inn, om å være en fargerik påfugl og prøve å passe inn blant kråker.

Samtidig om å eksistere i en uvanlig hverdag, og det absurde at man ringer fra Egypt når det smeller i Oslo, om at kona var kulere enn en husket i «Her».

Noe som tok dem videre til «Heisann Montebello»-prosjektet som åpnet i november 2015 med blant annet «Hvite menn som pusher 50» og «Lett å være rebell i kjellerleiligheten din». Her var de både visuelt og tekstlig sintere og tydeligere.

Låttitlene har gått inn i dagligtalen. Holdningene de beskriver har fremdeles ikke forsvunnet fra dagliglivet.

Senere har de satt ord på erfaringen av å være andregenerasjonsinnvandrer, der barn må navigere systemer foreldrene ikke forstår, og ta et ansvar som egentlig ikke er deres. Og de har vist at det er lite som forener mer enn musikk.

Når de står på Ekebergssletta i begynnelsen av juli, under det megalomaniske prosjektet «Karpe World» er det vanskelig å se hva som kan toppe det, både i omfang og posisjon.

Jeg vet om familier, der foreldrene er jevngamle med Chirag og Magdi, hvor alle skal på Karpe World fordi de skal vise barna hvor de kommer fra, og foreldrene hva de har blitt. Men først og fremst vise alle hva som er mulig.

Karpe har ikke bare vist kunsten å være inder, egypter og nordfjording. De har vist kunsten å være norsk. Og hvor mye det faktisk rommer.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article