Leah (20) vil advare andre: – Jeg var skikkelig ulykkelig

– Jeg husker veldig godt at jeg fikk mange komplimenter.

Leah Støren tenker tilbake på en ungdomstid hun på mange måter beskriver som et mareritt, men det som lenge var et ganske så usynlig mareritt.

Utad var hun jenta som fikk til alt. Et naturtalent i idrett, dyktig på skolen og godt likt.

Venner og bekjente sa det samme hele tiden.

«Du er jo så flink, så du fikser jo det».

«Leah gjør det jo bra uansett».

«Er det én som får det til, er det Leah».

Det var sagt i beste mening, men for henne ble det et press, en liten snøball som sakte, men sikkert vokste seg større og større og fortsatte å rulle i gal retning.

Hun hadde fått sin rolle, sin identitet – og det var ikke aktuelt å la andre bli skuffet over henne.

Alt måtte være tipp-topp – det ble livsviktig for henne å opprettholde fasaden.

Tanken på at noen skulle tenke at «Leah er ikke flink likevel», fikk henne til å grøsse.

Moren Lise beskriver en datter som skulle være perfeksjonist i alt hun foretok seg. Og en datter som påtok seg ansvar på alle arenaer og hadde mange baller i lufta samtidig.

Hvis det var en klassevenninne som ikke fikk nok hjelp av en lærer, var Leah den som bidro med ekstra leksehjelp.

Hun stilte frivillig på turnkonkurranser for å hjelpe til med å organisere, og var det gruppearbeid på skolen, var det hun som tok lederrollen.

Leah trodde hun hadde kontroll på situasjonen, at presset av å måtte lykkes på alle livets arenaer kunne håndteres.

Men snøballen vokste seg til slutt for stor.

I dag er Leah Støren bare 20 år gammel, men når romsdalingen tar imot NRK i sin leilighet i Nydalen i Oslo har hun rukket å etablere seg som en av de mest spennende crossfit-utøverne i Norge.

Hun er både norgesmester og verdensmester i «functional fitness» i juniorklassen.

Livet smiler til henne nå.

Derfor føler hun seg også klar til å fortelle sin historie til NRK, en historie hun håper kan hjelpe andre der ute som kanskje har det slik hun hadde det i mange år.

Egentlig var det turn hun skulle satse på, og Leah var et naturtalent også der. Selv om hun begynte sent, mens hun gikk i tredjeklasse på barneskolen, utviklet hun seg etter hvert til å bli en av de beste i landet.

Når man lykkes i det meste man foretar seg, medfører det også at forventningene stiger.

Og det er her problemene startet for den unge jenta, som er oppvokst i Molde, men nå bor i Oslo.

Jaget etter å hele tiden være på sitt beste på alle arenaer, gjorde henne til slutt alvorlig syk.

– Jeg følte at jeg ikke hadde noe verdi hvis ting ikke var perfekt, husker hun.

Det startet med at hun en høst gikk litt ned i vekt, og fikk en del kommentarer på det.

Det ga henne en idé hun i dag bare rister på hodet av, men som virket fornuftig den gangen.

«The perfect plan»

Siden hun ikke ville innrømme overfor noen at hun ikke hadde det bra, at hun ikke lenger maktet å opprettholde den prikkfrie fasaden, prøvde hun på sin egen måte å fortelle omverdenen at hun trengte hjelp.

– Jeg husker jeg tenkte: «Dette legger jo folk merke til. Går jeg mer ned i vekt nå, så kanskje de skjønner at jeg ikke har det så bra. Og da trenger jeg ikke å si det til dem eller være dårlig, da kan jeg bare vise det, så skjønner de det selv. Og da er det ingen som blir skuffet», husker hun at hun tenkte.

Hvis hun bare gikk nok ned i vekt, ville folkene rundt henne ta grep, trodde hun.

– I mitt hode var det veldig logisk, og jeg tenkte jo at dette er «the perfect plan». Men det var jo veldig dumt.

Sakte, men sikkert, utviklet hun en alvorlig spiseforstyrrelse.

Ifølge Oslo universitetssykehus har så mange som én av tre jenter et problematisk forhold til mat, kropp og spising, mens én av ti ungdommer har en klinisk diagnostiserbar spiseforstyrrelse.

Temaet kom nylig på dagsorden da idrettsutøver Marthe Katrine Myhre sovnet stille inn i godstolen etter en 15 år lang kamp mot en spiseforstyrrelse.

Når Leah tenker tilbake på hvordan det startet, beskriver hun det som et «rop om hjelp».

Dessverre var det bare starten på enda større problemer.

Nå skulle hun ikke bare leve opp til folks forventninger på skole, idretten og i det sosiale livet, nå skulle hun leve opp til rollen som tynne Leah også.

– Nå hadde jeg fått en ny rolle jeg måtte innfri. For nå hadde jeg jo blitt syk og fått en spiseforstyrrelse. Og da måtte jeg være så og så tynn og spise så og så lite. Det ble enda en rolle som jeg måtte gjøre riktig. Men problemene ble jo ikke noe bedre av det, forteller hun.

– Helt jævlig

Siden faren hennes bor i utlandet, og storebroren bodde sammen med faren på den tiden, var det Leahs mor Lise som i størst grad måtte håndtere den krevende situasjonen datteren hadde havnet i det.

– Jeg vet at hun syntes det var helt jævlig. Og jeg var helt jævlig selv. Altså, det var så mye krangling, det var så mye lyving og luring, forteller hun.

Leah mener hun ble en ekspert på å lure sin egen mor. Mat, som moren trodde datteren fikk i seg, ble kastet ut av vinduet, puttet i lomma, gjemt bort i vaser, under servietter, under bordet.

Tilliten mellom dem var stor, og det visste hun å utnytte.

– Tidenes største svik

Leah husker godt én situasjon der det skar seg skikkelig mellom hun og moren. Etter en kort tur på do la hun merke til at det hadde skjedd noe med suppa mens hun var borte.

Da hadde moren helt litt olje oppi suppa for at datteren skulle få i seg litt ekstra energi.

– Og så håpet hun at jeg ikke skulle se det. Da mistet jeg det helt. Og etter det turte jeg ikke å la mamma være i nærheten av maten min, forteller hun.

– Jeg tenkte på det som tidenes største svik. Og etter at det skjedde den ene gangen med suppa, så kunne jeg ikke stole på mamma lenger, legger hun til.

Situasjonen ble dessuten bare verre og verre.

Leahs forhold til mat ble så kritisk at hun ikke klarte å være i samme rom hvis moren skulle steke bacon, for da trodde hun at «kroppen ville inhalere kalorier».

– Man blir jo helt skada, sier hun.

Noe av det verste for Leah er å tenke på hva hun har latt foreldrene, og særlig moren, gå gjennom.

Hun beskriver minnene som «en film», noe hun ikke kan fatte faktisk skjedde.

– Mamma skjønte jo veldig lenge at «dette går ikke». På et tidspunkt var jeg så underernært at det var fare for liv og helse. Det er så ekkelt å vite hva jeg har putta dem gjennom, sier hun.

Lise Gallagher synes det er krevende å tenke tilbake på den verste perioden.

Overfor NRK forteller hun om en følelse av maktesløshet da hun oppdaget at datteren begynte å slite med matinntaket.

– Jeg følte meg hjelpeløs. Det er veldig lite man kan gjøre, det er få man kan henvende seg til. Og hver gang jeg tok det opp med henne, at her er det noe som ikke stemmer, du blir tynnere og tynnere, så nektet hun å bli med til legen, forteller Lise til NRK.

Hun gjorde alt for å hjelpe datteren, var timevis på nettet for å prøve å finne ut hva dette var, men følte seg raskt hjelpesløs.

– Du finner veldig mye om symptomene, men veldig lite om hjelp, sier Lise til NRK.

Hun mener det var vanskelig å være forberedt på situasjonen som oppsto med datteren.

– Alle har jo hørt om spiseforstyrrelser, men det er jo ikke så mange som har erfaring med det. Og man tenker jo at «dette skjer ikke oss». Og så gikk det så utrolig fort, forteller hun.

Lyttet etter livstegn på natten

Etter hvert som datteren ble sykere og sykere, tynnere og tynnere, vokste naturligvis bekymringene.

Hun er enig med datteren som mener det til slutt ble så kritisk at det sto mellom liv og død.

– Ja, det gjorde det. Vi kom til det punktet at jeg lå våken mesteparten av natta og lyttet etter livstegn. Jeg gikk utenfor rommet, lyttet etter pust. Jeg var ikke sikker på om hun kom til å være i live dagen etterpå, husker hun.

Noe av det som gjorde at de kom seg gjennom den turbulente tiden, er at de lagde en avtale mens det sto på som verst.

De bestemte seg for å være fullstendig åpne med hverandre.

– Alt legene og behandlerne sa til meg, det skulle hun få høre. Men da måtte hun være 100 prosent ærlig tilbake med meg.

Moren krevde at Leah skulle fortelle om det når hun kastet opp eller fikk i seg for lite mat. Hun måtte vite at hun fikk reelle svar.

– På den måten fikk vi vekk den luskinga og snikinga. Vi hadde en brutal ærlighet oppi det hele. Det funka for oss, mener Lise.

Det som fikk Leah til å virkelig innse alvoret, var en hendelse på turntrening.

Moren hennes beskriver det som et hell i uhell.

Da var Leah på turntrening og skulle svinge seg rundt en stang i høyden, men opplevde å miste synet.

Trolig som en følge av lite næring i kroppen, i kombinasjon med den krevende fysiske øvelsen hun skulle utføre.

– Da ble hun skikkelig redd. Da ringte hun meg gråtende og sa «mamma, jeg trenger hjelp». Så da fikk jeg på en måte en inngang, for på det tidspunktet hadde jeg mast lenge om lege, forteller hun.

Foreslo strikking mot spiseforstyrrelsen

I et forsøk på å bli frisk begynte Leah å tillate at hun skulle få oppfølging av psykologer og leger.

Men hun følte seg ikke sett, og hun følte i hvert fall ikke at noen av dem forsto hvordan hun hadde det eller hva som utløste spiseforstyrrelsen.

Overfor Romsdals Budstikke, som tidligere har omtalt Leahs historie, fortalte hun om en psykolog som foreslo at hun måtte slutte med idretten for å bli frisk, og i stedet finne seg en annen hobby, som for eksempel strikking.

Hun ble sint og opprørt, idretten og trening var jo en av få ting som fortsatt ga henne glede i livet, og konsekvensen ble at hun heller ble fast bestemt på å vise at disse rådene ikke ville fungere.

– Jeg følte jeg mistet alt håp om at jeg kom til å bli frisk, hvis det her er måten å bli frisk på. At jeg bare må slippe alt som ga meg glede, og at jeg må begynne å strikke. Det var bare helt tullete. Og det var da jeg tenkte «OK, det her funker ikke. Jeg kommer aldri til å bli frisk fra dette».

Ordene som traff henne

Redningen ble en psykiater hun kom i kontakt med via Villa Sult i Oslo, et institutt for spiseforstyrrelser, som møtte henne med noen nye perspektiver.

Psykiateren fikk henne til å innse at det aldri ville komme noen som ville skjønne alle hennes problemer og fikse dem.

Det var hun som måtte gjøre det selv.

– Jeg husker han sa: «Et menneske som har det bra på innsiden, får ikke en sånn type spiseforstyrrelse». Og det traff meg veldig, det var ingen som hadde sagt det sånn tidligere.

I tillegg mente psykologen at trening kunne være en del av behandlingsformen. Da falt brikkene på plass for den unge jenta.

– Han gikk med på at jeg kunne få trene hvis jeg spiste litt mer. Så vi inngikk et kompromiss, husker hun.

Moren er sjeleglad for at de valgte å oppsøke denne hjelpen via Villa Sult i Oslo.

– Det var det som snudde det. For da opplevde hun at det plutselig var en som spilte på lag med henne, en som skjønte at hun hadde et behov for å trene. Han sa «OK, hvordan kan vi klare det, hvordan kan vi trene forsvarlig? Jo, for å trene forsvarlig må du gi kroppen din næring». Da endret tankesettet seg for Leah, sier moren.

Dessuten kom koronapandemien i grevens tid. Beskjeden om at alle måtte holde seg hjemme, var som sendt fra himmelen.

– Jeg følte at nå har jeg en mulighet, for nå kan jeg være hjemme og slippe å få input av folk som skal komme og fortelle meg at «å, du er så tynn og syk». Nå fikk jeg en mulighet til å bygge meg opp igjen, forteller Leah.

– Jeg ble litt fornærmet

Etter hvert fikk hun selvtillit nok til å oppsøke treningssentre igjen. Og der skjedde det som skulle vise seg å bli en velsignelse.

Der var det en som kom bort til henne og spurte:

«Driver du med crossfit?»

– Jeg ble litt fornærmet, men gikk hjem og googlet og så på Youtube hva det var. Da så jeg at dette var en idrett med feminine jenter som var sterke og tøffe. De var alle i ulike størrelser, her lå fokuset på hva kroppen kunne prestere, ikke hvordan den så ut. Jeg falt pladask med en gang.

Det tok ikke lang tid før hun forsto at hun hadde et stort potensial i sporten.

Bare ett år senere vant hun NM i juniorklassen. Og året etterpå gikk hun til topps i ungdoms-VM, før hun i 2023 ble tatt ut til senior-VM i «functional fitness».

Dessverre har et skademareritt og tre operasjoner gjort at hun ikke har konkurrert skikkelig siden den gang.

– Den siste operasjon var i februar 2024. Og etter den operasjonen så har jeg vært gjennom cirka seks måneder med rehab. Men nå er jeg tilbake, sier hun.

Den tøffe skadeperioden gjorde at noen av de gamle tankene kom tilbake og testet henne.

– Det kom ting til overflaten som jeg kanskje trodde at jeg var litt ferdig med, men på en litt annen måte, fordi jeg har litt bedre perspektiv på ting nå. Men det var veldig kjipt, jeg følte jeg at det var et tap at de tankene kom tilbake. Jeg har innsett at jeg kanskje aldri blir helt ferdig med det, sier hun.

– Hadde et liv som var meningsløst

Hjelp fra Villa Sult og en idrettspsykolog gjorde at hun taklet det lille tilbakeslaget på en god måte. Det har også hjulpet henne å ha en kjæreste å lene seg på.

Hun føler seg helt trygg på at sykdommen og spiseforstyrrelsen er historie. I dag klarer hun å akseptere at ikke alt skal være perfekt.

– Jeg følte at jeg hadde et liv som var helt meningsløst. Når du står i det, så er det så fort gjort å tenke sånn. Men det er ikke sant. Det er alltid noe man kan kjempe for. Man må bare klare å åpne øynene og kanskje få litt hjelp til å se det.

Nå ser hun lyst på livet og fortsettelsen.

– Det er mye jeg vil utrette som idrettsutøver. Og så har jeg jo et brennende ønske om å hjelpe andre.

Hennes egen historie har vært lærerik. Derfor er planen å studere medisin og bli lege.

– Jeg har tenkt på det veldig lenge, at hvis det bare hadde vært noen som hadde vært der for meg på den måten jeg hadde trengt, kanskje første gangen jeg oppsøkte hjelp, så hadde ting blitt helt annerledes. Og jeg har veldig lyst til å være den personen for noen andre, sier hun.

Leahs mor vet at det finnes mange der ute som har vært, eller er, i samme situasjon som de var for noen år siden.

Flere foreldre har allerede tatt kontakt for å spørre om hvordan hun og Leah kom seg ut av sykdommen på en god måte.

Hun har flere råd hun mener er viktige å formidle:

– Ikke gi opp. Det er håp, det er muligheter, det finnes mange veier til mål. Det er ikke bare én måte å gjøre det på. I Leahs tilfelle var treninga en vei ut av det. Så ikke gi opp, og vær åpen, hvis man skal opprettholde fasaden blir det bare en ekstra byrde, mener hun.

Det er også derfor Leah velger å være så åpen i dette intervjuet. Hun var ikke i tvil om at hun ville stille opp og fortelle sin historie til NRK.

– Jeg ville kanskje vært det for et år siden. Men når jeg ser hvor skjørt ting er, hvor viktig er det ikke at man snakker om det?

Hun sier hun har det «sjukt bra» nå.

– Jeg har en fin familie som jeg er glad i. Jeg har en veldig fin mamma og pappa. Jeg har en kjæreste som jeg er glad i, og de er glade i meg også. Og det er de uansett om jeg er så stor eller så stor. Jeg har lyst til å være et lykkelig menneske. Og jeg ble skikkelig ulykkelig av spiseforstyrrelsen.