Må du filme på trening?

Opplevelser må dokumenteres for å føles ekte. Til og med på gymmen.

TREND: Mange vlogger fra treningssenteret. Foto: Skjermdump, Tiktok

Lørdag 14. juni kl. 07:45

<-Av: WILLIAM MATTEUS FONN

Student

Jeg står bare å venter på et treningsapparat.

En fyr foran meg setter opp mobilen med millimeterpresisjon mot en proteinshake.

Så retter han på capsen, filmer et løft, ser på resultatet – og gjør hele greia om igjen.

Tre ganger. Han løfter mer mobil enn manual.

Et treningssenter er ikke bare en hall for innsats og progresjon, men glansede kulisser for selvpromotering.

Det pumpes ut like mye innhold som det pumpes jern. Og mellom settene knipses og filmes det.

Foto: Shutterstock

Jeg mener ikke at det er noe galt i å være stolt av seg selv.

Det er flott å heie på egen innsats. Men treningen risikerer å først og fremst bli en scene.

Hvem er det da vi skal bevise noe for?

I år skrev Fædrelandsvennen om Spicheren treningssenter i Kristiansand, hvor både kunder og ansatte hadde merket en økning i filming blant unge under trening.

Samtidig viser tall fra Statistisk sentralbyrå at 96 prosent av ungdommer i alderen 13 til 19 år bruker sosiale medier daglig, med et gjennomsnitt på over fire timer per dag.

Snapchat og TikTok er blant de mest brukte plattformene, noe som bare understreker hvor integrert dokumentasjon og deling er blitt i unges hverdag.

Kanskje ikke så rart at vi filmer, tar bilder og legger ut enhver liten ting.

Vi er en generasjon som har blitt lært opp til å tenke dokumentarisk.

Opplevelser skjer ikke helt før de er publisert.

Det vi gjør, får ikke ordentlig verdi før det er delt, sett, reagert på.

Det gjelder ikke bare trening, men helt vanlige og hverdagslige opplevelser.

For min del ble det mer slitsomt enn givende.

En evig skygge av «burde jeg dele dette?» som fulgte meg overalt.

Ikke fordi jeg hadde noe å bevise – men fordi det å ikke vise, føltes som å la noe gå tapt.

Så jeg tok en pause.

Det gjorde en forskjell.

Jeg begynte å kjenne etter før jeg tenkte på hvordan ting så ut. Jeg gjorde ting for min egen skyld. Ikke for å dokumentere dem.

For når vi gjør ting bare for å dokumentere det, hvem eier egentlig øyeblikkene våre da, hvem eier livet vårt?

Ikke oss selv i alle fall.

Etter jeg tok avskjed med en daglig og rutinemessig bruk av sosiale medier oppdaget jeg at jeg ikke har noe å bevise for noen.

Jeg kan fortsette å leve livet og slippe å tenke på hva jeg kan fotograferes for å dele videre.

Det er noe befriende i å gjøre ting uten tanke på respons – bare være til stede, uten å måtte bevise noe.

Ikke forsvinne inn i eget speilbilde, men faktisk være i det man gjør. Det holder.