Mannen hennes ville ikke begraves i kirken. Det kostet familien 100.000 kroner.

– Han synes det var mye utenomsnakk og «hokus pokus» i kirken. Han satt seg alltid bakerst, så han kom seg fort ut igjen.

Mannen til Olfrid Kloster (47) døde uventet for noen uker siden.

Selv om de aldri hadde snakket om døden, visste hun at det var helt uaktuelt at han skulle begraves i en kirke.

– Det hadde jo blitt nærmest som et hån. «Haha», mimer hun.

Mannen hennes var gründer og hadde et stort nettverk. Da han døde, rant det inn med imaginære lys på minnesiden hans.

– Jeg skjønte fort at vi måtte finne et stort lokale, sier hun.

Men det skulle bli en utfordring.

– Urettferdig og diskriminerende

I Bergen finnes det kun ett livssynsåpent seremonirom: Møllendal store kapell, som har plass til 150 personer.

Familien ventet mer enn dobbelt så mange i begravelsen.

Derfor var det uaktuelt.

– Det blir for dumt at folk som møter til en bisettelse og ønsker å ta del i sorgen, ikke skal få komme inn, sier hun.

Familien ville egentlig holde bisettelsen i Åsane kulturhus, men fikk nei. Frykten var det ville skape presedens.

Les svaret til kultursjefen lenger ned i saken.

Til slutt falt valget på konserthallen Grieghallen.

Prislappen for å leie foajéen der var på rundt 100.000 kroner.

– Hva tenker du om at du måtte ut med den summen for å ha en begravelse utenfor en kirke?

– Det er urettferdig og litt diskriminerende. De etterlatte kan ikke lastes for at den som dør har en stor omgangskrets.

Nå mener hun at kommunen må stille flere lokaler til rådighet.

– Ikke akkurat gratis

Hun får støtte fra Siri Hortman, leder for Human-Etisk Forbund i Hordaland. Hun var også seremonileder under begravelsen.

– Det var en verdig, fin og vakker seremoni, sier hun.

Men det gir en bismak at familien måtte ut med en sekssifret sum for å få en nøytral begravelse med plass til de etterlatte.

– Det er jo ikke akkurat gratis. Det at familien fikk den ekstra belastningen i en allerede tung tid, det er egentlig ganske trist.

Hun mener at det ville kostet det samme med et lokale med tilsvarende størrelse andre steder.

– Vi kunne vært utendørs, lånt et telt eller en gymsal. Men en gymsal med ribbevegger, hvor man må gå gjennom en skole med kisten ... Det er ikke verdig eller noe man ønsker.

Mangelen på seremonirom er også et nasjonalt problem.

– Kommunene må tilby livssynsåpne seremonirom som er høytidelige og har god kapasitet. I dag finnes det for få slike alternativer, sier leder Christian Lomsdalen i Human-Etisk forbund.

Noen kommuner har kommet lenger enn andre.

• Oslo har noen mindre kapeller med livssynsåpen utsmykking. Det største har plass til 180 personer.
• Trondheim har ett kommunalt seremonirom uten religiøse symboler, men har bare plass til 50 personer.
• Porsgrunn har nylig bygget et livssynsåpent seremonirom med plass til 250 personer.

Ber kommunen ta regningen

For å få råd til begravelsen har venner av familien starter kronerulling.

Hortman mener at det er kommunen som skal ta regningen.

– Kommunen har ansvaret for kirkerommene. Og det er gratis å bruke dem. Når de ikke kan tilby et likeverdig tilbud, så er det naturlig at de dekker utgiftene.

Hvis kommunen ikke har råd til å bygge et stort nok lokale, må de tillate at man bruker eksisterende rom, mener hun.

– Dekker ikke utgifter til begravelser

Kulturbyråd Reidar Digranes (Sp) i Bergen vil ikke legge penger på bordet for begravelsen i Grieghallen.

– Kommunen har ikke en praksis med å gi tilskudd til enkeltfamilier for å dekke utgifter til begravelser, sier han.

Byråden er uenig i at kulturhusene i byen burde åpne dørene.

– Denne hendelsen vist at det er behov for å tilgjengeliggjøre større lokaler for begravelser. Det skal vi sørge for at er på plass fremover.

Han viser til at det finnes andre og rimeligere alternativer til Grieghallen. Men innrømmer at kommunen har vært for dårlig til å kommunisere det ut.

Lokaler som mottar tilskudd fra kommunen, kan bli aktuelle.

– Det er ikke gratis overalt, men vi skal sørge for at det ikke blir en for belastende utgift.