Moral og ytringsfriheten i det høyeste

Nå har det vært så mye utenrikspolitisk støy så lenge, at det var godt å vri oppmerksomheten litt tilbake til oss selv og hjemlige forhold, til det som virkelig betyr noe. Den verbale og hete poteten som later til å ha satt Norge i åndelig og politisk sjokk, er den nyslåtte KrFU-leder Ingrid Olina Hovlands abortuttalelser i en podkast.

For ryddighetens del referer vi ordrett hva som ble sagt, som absolutt er å foretrekke, foran å gjette eller anta noe, basert på hva ekskollegaen eller naboen din har skrevet på Facebook. Konteksten tas også med, av samme grunn.

I podkasten Brutalt ærlig, ble Hovland spurt av intervjuer og influenser Jenny Huse om kvinner som blir gravide etter voldtekt, bør bære fram barnet.

«Jeg mener at man bør det. Rett og slett», var rett og slett det krystallklare svaret.

Nå kan man velge å diskutere bruken av pronomenet man, om dette er noe hun mener at alle gravide voldtektsofre bør gjøre, eller om hun mener det er noe hun selv ville gjort i en hypotetisk situasjon. Om man (!) setter de språklige spissfindighetene til side, og koker dette ned, sitter vi altså igjen med at en kristenkonservativ ungdomspolitiker er imot abort.

For å parafrasere Knut Hamsun: Død og pine! En KrFU-leder siger hun er imot abort!

Denne uttalelsen er nemlig omtrent like oppsiktsvekkende som at en Unge Høyre-politiker skulle uttale skepsis til eiendomsskatt eller at en Grønn Ungdom-politiker er kritisk til utdeling av nye leteblokker etter olje i Barentshavet. Det som er oppsiktsvekkende, er at den virker å vekke så mye harme.

La gå, det er ei ganske reaksjonær og ytterliggående mening, men det kommer altså fra ei dame som allerede har etablert seg som kristenkonservativ, og som sokner til et parti som i løpet av året har tatt mange steg i retning bort fra det liberale og til det dogmatisk og konservativt kristne vi kjenner fra Statene og sekterisk lukkede miljø på Sør-Vestlandet.

Det er dessuten all grunn til å tro at hele fremstøtet var kalkulert, og ingen verbal glipp begått i blodtåka.

KrF har i løpet av det siste året sauset sammen den splittede og konstruert villede kulturkrigen fra USA, med rop om fare for kristne og norske og vestlige verdier, kombinert med en forbeholdsløs støtte til den mest høyreradikale, ekstreme regjeringen Israel har hatt.

De lot også pengene renne inn fra moderne avarter av fariseere, mot lovnader om å markere en høylytt protest mot formuesskatt, som om den økonomiske konstruksjonen er Den skinnbarlige satan sjøl.

Partileder Dag Inge Ulstein har blitt hyllet for dette taktomslaget, som blant annet gjorde at partiet, med et nødskrik, kom over sperregrensa og økte antall stortingsrepresentanter fra fire til sju. Eller «NESTEN EN FORDOBLING!», som det også ble skreket selvtilfreds og åndelig beruset fra partiets indre gemakker.

Det er likevel all grunn til å minne om at prosenttallet de landet på var fra rekordlave 3,8 prosent til nesten like rekordlave 4,2 prosent. Durkdrevne analytikere antok også mange hadde stemt KrF av taktiske årsaker, altså at de egentlig soknet til andre partis meninger, men heller stemte KrF for å få bukt med formuesskatten. Altså er det godt over 95 prosent av landets befolkning som ikke stemte KrF for halvannen måned siden.

KrF, som er det eneste stortingspartiet som bekjenner seg til én spesifikk religion, er altså i realiteten et mikroparti, og det er dette som er normalen, simpelthen fordi partiet bekjenner seg til et verdisyn de fleste av oss finner både invaderende, snerpete moralistisk og som gjennom hele sin historie siden 1933 har blitt dratt etter håret inn i den samtiden de febrilsk har fornektet at de lever i.

Partiets tro på enkeltindividet har historisk sett vært mer eller mindre fraværende, der de heller har lent seg mot innhold nedtegnet i skrifter som ble skrevet på hebraisk av strenge menn med et samfunnssyn dobbelt så gammelt som vikingenes, og som har hevdet å skrive på vegne av intet mindre enn han Gud.

Derfor har KrF en tilnærmet sykelig opptatthet i andres seksualliv, der de politiske meningene langt på vei har blitt forfektet fra landsmøtet og inn på soverommene til folk.

De har vært mot sex før ekteskapet. Mot visning av nakne kropper, fra kvinnebryst til kjønnsorganer, på TV, kino og i aviser og blader. Mot seksualundervisning i skolen. Mot prevensjon. Mot såkalt homofil praksis. Mot abort, selvbestemt eller ikke. Mot likestilling mellom kjønn.

Det de har vært for er retten til å tro på jomfrufødsel, sensur av kulturen, alkoholforbud og begrensning av individuell frihet, sånn på generell basis.

Partiets verdisyn har, for folk flest, vært en anakronisme som med ujevne mellomrom har blitt slipt i kantene av en stadig sekularisering og humanisering av samfunnet vårt. Med Dag Inge Ulstein og Ingrid Olina Hovland til å fronte partiets syn for de gamle, middelaldrende og ungdom i landet, forsøker de nå åpenbart å gå baklengs inn i fremtiden for å lokke til seg nye fans. Det er en ærlig sak.

Derfor er ikke Hovlands uttalelse om at gravide etter voldtekt bør bære fram barnet spesielt oppsiktsvekkende, gitt hvor det kommer fra, og i hvilket politisk klima og tidsrom det springer ut fra. Meningen er dog hundre prosent legitim, og et utsagn som på alle måter er å regne som godt innenfor det vi skal tåle i et land med både ytrings- og religionsfrihet.

Nettopp derfor er de oppfarende kravene og underskriftskampanjen om at Hovland må trekke seg som KrFU-leder fullstendig tullete og meningsløse, akkurat som at denne kritikken har blitt karakterisert som både heksejakt og korstog, begrep kristne miljø skal være særlig forsiktige med å bruke uironisk, gitt at de har lest litt historie, ikke minst sin egen.

Møt heller henne og Ulstein med argumenter, med fakta, med humanisme, med omtanke for enkeltindivider og med nestekjærlighet. Historien har vist oss, gang på gang, at det er veien å gå. Her ville nok også Jesus vært enig.

Hør VGs podkast Giæver & gjengen!