Muskeljaget ødela mange år

Som barn var jeg «den tynne gutten» i klassen. Jeg var liten og spinkel av vekst, og synes naturligvis ikke det var noe gøy å være «han lille».

Disse tankene fulgte meg gjennom tenåringstiden og inn i tjueårene. Jeg slet med å legge på meg og bli «stor nok», noe som føltes enormt sårt.

Jeg så utallige youtubere, kjendiser og idrettsutøvere med sterke, muskuløse kropper – og drømte om å få et lignende utseende som dem.

Da jeg var 22 år bestemte jeg meg for å stille i en fitnesskonkurranse.

Det skulle sende meg ut på dypt vann, og gi meg et enda verre forhold til mat.

Men det visste jeg ikke da. Jeg så bare på det som et kult og spennende mål, og noe helt konkret å trene opp til.

Jeg gikk på en så kalt «formsjekk» hvor du blir målt og veid for å se om du er kvalifisert til å stille i konkurransen.

Fettprosenten din blir målt med en klype, som om kroppen din, og deg, bare er noen enkle sifre.

Jeg oppfylte kravene deres, og kunne dermed begynne å trene til konkurransen som skulle være fem måneder etterpå.

Familien min er fra Pakistan, et land med rik matkultur. Plutselig følte jeg at jeg ikke kunne spise noe av det samme som de andre.

Hele verden min handlet om hva jeg puttet i munnen og hvor mye jeg trente. Jeg var på ukentlige formsjekker, og dro alltid ut derfra med et ønske om å gi litt til.

Jeg kunne alltid bli litt sterkere, litt mer definert, litt flere magemuskler, litt strammere lår. Jeg fikk aldri nok.

Kroppen min endret seg drastisk.

Ja, jeg ble sterkere. Men jeg var også så stresset, nedstemt, trist, sliten og irritabel.

Jeg hadde vondt i kroppen. Energien min var borte. Jeg klarte ikke henge med venner, og jeg ville ikke spise maten familien min lagde.

Alt handlet om neste treningsøkt og neste måltid. Hvis jeg spiste «for mye», ble jeg fylt opp av skam og skyld.

Det ironiske her er at jeg fikk utrolig mye skryt og komplimenter fra andre.

Jeg fikk høre at jeg var så flink, hadde god disiplin og var så hardtarbeidende.

Alt var selvfølgelig godt ment, men jeg skulle ønske noen ble bekymret istedenfor.

Ved å gi komplimenter til en som har et usunt forhold til mat og kropp, kan man bidra til å motivere til at det skadelige mønsteret fortsetter.

Når konkurransedagen kom var jeg så spent og nervøs.

Men til tross for det harde arbeidet nådde jeg ikke opp. Jeg var så utmattet, og hadde ikke stort mer å gi.

Men istedenfor å bli skuffet, ble jeg veldig lettet. Det føltes faktisk ikke ut som et nederlag. Kanskje kunne dette bli starten på en frihet?

Jeg hadde ikke drukket vann på 18 timer for at musklene skulle bli ekstra synlige før konkurransen.

Da jeg kom hjem igjen ble jeg plutselig svimmel, synet ble prikkete og jeg fikk ikke fram et eneste ord.

Jeg fikk hjelp, og i ettertid forstår jeg at den sterke fysiske reaksjonen antagelig kom fordi jeg var så enormt sliten.

Jeg meldte meg aldri på en fitnesskonkurranse igjen. Likevel hang alle de vonde tankene om mat og kropp over meg i årene etterpå.

Når man først har blitt opptatt av muskler, kalorier og fettprosent er det veldig vanskelig å avlære seg dette.

Foto: Privat

Det store vendepunktet for meg ble faktisk da jeg overhørte en kollega snakke om mat og kropp, og hvor viktig det er å ha et mer avslappet forhold til det.

Hun sa det ikke til meg, men likevel traff det meg. Nesten som et tegn.

Jeg bestemte meg for å prøve å ta friheten tilbake. Det var virkelig ikke gjort over natten, men litt etter litt klarte jeg å ta kontroll over situasjonen.

I dag er ikke trening en straff, men noe jeg gjør for å oppleve glede og mestring.

Det samme gjelder mat: Mat er sosialt, hyggelig og har gitt meg mange nye smaksopplevelser. Når jeg er ute og reiser tester jeg masse nytt, og hvor mange kalorier det er i ting har blitt en ikke-tanke.

Jeg er så takknemlig for at jeg har et balansert forhold til dette i dag, men veien dit har vært lang.

Derfor mener jeg at vi bør snakke mer om spiseforstyrrelser blant gutter, og hvor skadelig muskelpresset kan være.

KRITISK: «Jeg hører ofte gutter og menn snakke om kropp og trening på en måte som ikke høres sunn og god ut i lengden», skriver Tariq Arshad. Foto: Privat

Vi gutta bør bli flinkere til å passe på hverandre. Man må tørre å spørre hvis man er redd noen har et vanskelig forhold til disse tingene.

Og så må vi være forsiktig med å heie ukritisk på gutter som spiser altfor rigid og trener altfor hardt.

For når du først er fanget i et skadelig mønster, er det ingen enkel jobb å få seg ut igjen.

Trenger du noen å snakke med?

Det finnes hjelp, det finnes støtte og det finnes håp. Det er mange som kan gi deg råd i situasjonen du er i, og som kan veilede deg videre.

Husk at du ikke er alene!

Telefonnummer:

Mental Helse: 116 123

Røde Kors: 800 33 321

Kirkens SOS: 22 40 00 40​

Chat: https://www.soschat.no

Hvis du trenger hjelp, ta kontakt med fastlegen, legevakt eller skolehelsetjenesten.

Ring 113 hvis det er fare for liv.