Nei, dette er ikke «Hunger Games møter Twilight»

Norske forlag har sovet litt i timen når det gjelder fantasy og romance, men nå satser flere på sjangerne som har eksplodert internasjonalt de siste årene - mye takket være BookTok.

Forlaget Cappelen Damm har blant annet lansert storsatsingen LUV (Litteratur Ung Voksen), og her kommer den nye norske serien «Et guddommelig spill» av Hanne Eik inn.

Den første boken er allerede ute, og forlaget selger inn «Den siste valkyrie» som «Hunger Games møter Twilight».

Men boken mangler både drivkraften fra førstnevnte og den besettende kjærligheten fra sistnevnte.

Selv om omslaget frir til fantasyelskere, med «sprayed edges»«sprayed edges»En bokdesignteknikk der de ytre kantene på sidene i en bok påføres farge eller illustrasjoner. Svært populært innen fantasy- og romance-sjangeren - og gjerne forkortet til "spredges". som en velkjent publikumsfavoritt, holder ikke innholdet samme nivå.

Ava har hatt et tøft liv. Faren forlot henne og moren for den rike Helene Threshow-Spilberg, og nå er moren utslitt og innlagt på Gaustad etter en lang kamp om omsorgsretten.

Konkurransen som kan endre alt

Selv jobber Ava hekken av seg for å holde leiligheten unna kreditorenes klør, med vennene Synne, Andre og Noah som eneste støtte – noe hun virkelig trenger, siden hun også må gå på samme skole som stesøsknene Kamilla og Lukas.

Så dukker konkurransen Valkyrien opp. Alle jenter som fyller 18 i løpet av året, kan delta, og premien er 3 millioner kroner. Men spillet er hverken enkelt eller rettferdig.

Den mystiske og kjekke Bo holder Kamilla inne i konkurransen ved å gi henne fasiten.

Samtidig melder det seg flere spørsmål: Hvem er Dr. Abel hun spiller Wordfeud med, og hva vet egentlig den gamle damen hun jobber for? Alt virker å henge sammen.

«Den siste valkyrie» er godt plassert i urban fantasyurban fantasyEn undersjanger av fantasy der magiske elementer, overnaturlige vesener eller magi eksisterer i en moderne, realistisk bysetting. Handlingen er ofte lagt til nåtid, i storbyer med moderne teknologi, men så eksisterer det ofte magi og overnaturlige elementer i en underverden. -sjangeren, noe forfatteren virker ivrig etter å bevise ved å presse inn flest mulig ungdomsreferanser.

Det føles nesten som å ramle inn i en episode av SKAM, med et dryss av mystikk.

Hanne Eik bor i Molde med mann og fem barn. Hun har en master i biologi, og debuterte som forfatter med «Den gylne tigeren» i 2020. «Den siste valkyrie» er hennes første bok i sjangeren Ung voksen - og den første i trilogien «Et guddommelig spill». Foto: Anna-Julia Granberg

Eller kanskje Netflix´ «Ragnarok». For også hos Hanne Eik står norrøn mytologi i sentrum, og det danner grunnlaget for hele Valkyrien-spillet.

Dessverre oppleves «faktastoffet» litt klønete presset inn i dialogen, noe som gjør at boken tidvis føles mer som undervisning enn underholdning.

«Vet du hva dette er?» «Cyanid. Først brukt av keiser Nero i romertiden, for å forgifte fiender».

Forstyrrende

Det største problemet er språket. Ava fremstilles riktignok som en «gammel sjel», noe som kan forklare enkelte formuleringer, som «noe sardonisk dukker opp i øynene hennes».

For på den ene siden brukes ord og vendinger som ikke har streifet en ungdoms lepper siden 1950-tallet: jenter er «bergtagende», snus er «pris», skolen «formelig summer av opphisselse» og ting er «suggererende», «slibrige» og «livsbejaende».

På den andre siden forsøker teksten litt for ivrig å være ungdommelig, med innslag som «c’mon» og «ikke cap».

Dette forstyrrer mer enn det løfter fortellingen.

Forstyrrende er også de stadige spørsmålene i Avas indre monolog. Grepet mister raskt effekten, og heller enn å bygge spenning oppleves de konstante spørsmålene mer som mas. Fortellingen får ikke flyt, og nerven uteblir.

Jeg retter meg ikke opp i stolen før 200 sider ut i fortellingen.

Da øyner jeg et håp om at all oppbyggingen skal reddes inn i et forrykende annen halvdel. Men nei. Noe klimaks kommer aldri, og fortellingen forblir påfallende flat.

Spiller for trygt

Eik lykkes derimot i skildringene av familierelasjonene, hvor forklaringstrangen dempes. Hun
er best når hun holder det enkelt:

«Ingen er lykkelig alene. Og alle drittsekker ender til slutt opp alene.»

Det er mange av oss som roper hurra for at norske forlag endelig satser skikkelig på fantasy. Men nivået må opp, særlig hvis ambisjonen er å konkurrere med internasjonale fenomener.

Eik viser en god sjangerforståelse og vet hva leseren vil ha. Samtidig klarer hun ikke balansegangen med at det kjente skal føles nytt. «Den siste valkyrie» spiller for trygt til å bli minneverdig.