Nei, kreftfri er ikke det samme som frisk

Av: Julianne Brendeløkken

Skribent

Jeg var 29 år da jeg fikk brystkreft.

Underveis i behandlingen fikk jeg blomster, meldinger og varme ord.

Da siste kur var tatt, sa de: «Gratulerer, nå er du ferdig».

Men kroppen var ikke ferdig. Den var utslitt, hormonforvirret og vond.

Nå skulle jeg lære å leve igjen, mens alle andre hadde gått videre.

Da jeg var syk ble livet satt på vent.

Mens studievennene mine fullførte masteroppgaver, måtte jeg vurdere om jeg skulle hente ut egg i tilfelle jeg ble infertil.

Det føltes absurd. Å være singel, midt i studiet, og plutselig måtte ta stilling til om jeg ønsket barn.

Jeg hadde fullt opp med å holde meg i live, så familieplanlegging stod ikke akkurat øverst på lista.

ET SAVN ETTER SEG SELV: «Likevel merker jeg at jeg fortsatt leter etter meg selv. Den sprudlende og uanstrengte delen av meg, hun som alltid hadde energi og tok initiativ, føles fjern», skriver Julianne Brendeløkken. Foto: Privat

Men jeg lukker ikke en dør før jeg når den, si. Så nå ligger 18 friske egg og venter på fremtiden.

Midt i ubehaget var det noe nesten magisk i å se hvor langt vitenskapen har kommet.

Jeg gikk gjennom cellegift, operasjon, stråling, og er nå på hormonbehandling.

Det hele føltes som en maraton uten målgang. Likevel fant jeg flere lysglimt underveis.

Det var latter midt i hårtapet, lange frokoster med te på balkongen, slalåmbakker og turer i naturen så ofte jeg kunne.

Jeg tillot meg å gråte når tårene kom, men fokuset lå på å finne glede i kaoset. Ikke én eneste solskinnsdag gikk forbi uten at jeg fant på noe som ga meg glede.

Men da behandlingen var over, ble det brått stille.

Ingen sykepleiere, ingen faste timer, ingen «hvordan går det egentlig?».

Bare meg, kroppen min og etterdønningene.

Det slo meg hvor mye kreftoverlevere biter i oss. Kanskje for vår egen del, fordi vi ønsker å se fremover. Men også fordi vi ikke ønsker å fremstå som sutrete.

Det var først da jeg forsto hvor alene en kan føle seg i friskmeldingen.

At både vi selv, men også samfunnet, har en «Men er det ikke bra igjen nå da?»-holdning.

Jeg vet jeg ikke er alene om å kjenne på dette.

Jeg har fått meldinger fra ukjente, hatt flere samtaler med kvinner som har stått i det før meg og fått nyttig informasjon gjennom Ungkreft.

Det jeg sitter igjen med nå er: «Du skal reise deg ja, men det krever et par kræsj først».

Og nå er jeg nok midt i min første kræsj.

Jeg trodde lenge at veien tilbake til livet handlet om å bli som før. På rehabilitering på Røros var de raske til å prøve å fjerne den tanken.

Og selv om jeg ikke forsto det da, har jeg nå innsett at det handler om å finne en ny måte å være på.

Å lete etter balanse, selv når den forandrer seg fra dag til dag.

Jeg var lenge frustrert over at det ikke fantes et «etter kreften»-opplegg.

Ingen psykolog, fysioterapeut eller ernæringsstøtte stod klar.

Men da matinntaket nærmet seg null og smertene ble uutholdelige, turte jeg endelig å be om hjelp.

Og da oppdaget jeg at det jeg har savnet, virker å være noe de har forstått at trengs, og det gjør meg oppriktig glad.

For tiden etter behandling er avgjørende for å klare å vende tilbake til livet, enten det er skole, jobb eller familieliv.

Likevel merker jeg at jeg fortsatt leter etter meg selv. Den sprudlende og uanstrengte delen av meg, hun som alltid hadde energi og tok initiativ, føles fjern.

Jeg kjenner henne igjen i glimt, men det er som om hun står bak et slør av tyngde.

Jeg har blitt roligere, mer balansert, men også tommere på et vis.

Kanskje er det nettopp det som er å starte på nytt, å finne ut hvem man er, når man ikke lenger er den man var.

Samtidig føler jeg en dyp ydmykhet for at jeg får leve videre.

TAR LIVET TILBAKE: «For overalt finnes mennesker som forstår. Vi må bare finne hverandre», skriver Julianne Brendeløkken om livet etter kreften. Foto: Privat

Midt i alt det tunge denne høsten har bydd på, har jeg kjent på en enorm glede over Rosa sløyfe-aksjonen.

Jeg blir rørt av å se folk med rosa refleksvester, løp, donasjoner, venners støtte og fellesskap. Det føles mindre ensomt.

Ja, kreft rammer altfor mange, men i oktober ser jeg også hvor mange som vil bære hverandre.

Her står jeg i stillheten, men jeg aner at den er full av liv.

For overalt finnes mennesker som forstår. Vi må bare finne hverandre.

Nå forstår jeg at friskmelding ikke er slutten, men starten på en ny fase.

Jeg skulle gjerne sagt at jeg har blitt klokere, men sannheten er at dette var mer krevende enn jeg så for meg.

Ingen fortalte meg hvor vanskelig det skulle være å ta livet mitt tilbake etter sykdommen.

Jeg står her likevel. Ganske sliten, men veldig levende.

Og veldig takknemlig. Både for det som har vært, men også for alt som skal bli.