Netflix, kokain og teater

Her en torsdag tok jeg og arvingen en tur på teater. Jeg hadde trålet avisene etter den sjeldne komboen barnevennlig og utholdelig for voksne, og landet på en forestilling ved Oslo Nye.

Vi entret teaterets foaje til et kaos som fikk apeburet i Kristiansand dyrepark til å virke som en rolig søndagsskole. Det fløy barn fra tre til tolv år gjennom ganger, trapper og rom.

Mens vi slo oss ned i salen, i et kaos av popkorn og kjærlighet på pinne, vurderte jeg aktivitetsnivået i publikum og tenkte i mitt stille sinn – muligens med et lite snev av skadefryd – over at det ikke var jeg som skulle temme denne kakofonien: «La oss se hvordan proffene håndterer dette.»

Ja, la oss se på det. For fra øyeblikket forestillingen startet, la magien seg som et teppe over salen. Ungene satt som tente lys med store øyne gjennom begge timer. Det var ikke en lyd. Og det på tross av at minst 30 prosent av salen må ha vært både én og to timer over egen leggetid.

Og det var ikke bare barna som lot seg trollbinde. Høygravide meg (som egentlig hadde planlagt en lur under forestillingen), var fullstendig uforberedt på hvor rørt jeg ville bli. Den traff rett og slett midt i hjertet.

Og jeg tenkte:

Dette er grunnen til at vi trenger statsstøttede institusjoner. Institusjoner som gir barna våre og oss noe annet enn Netflix-søppel. Der handler underholdningen mest om å stimulere med lyd, lys og kjapp handling, så barna blir giret opp til å ville se mest mulig – og til å kjøpe alt av effekter i etterkant.

Det er underholdning som har mer til felles med kokain enn det har med historiefortelling.

Ironisk nok hadde jeg samme dag lest at hver billett på Nationaltheatret er sponset med 1800 kroner. Det visste jeg egentlig godt. I USA koster slike opplevelser 3000 og oppover.

Tanken bak sponsingen er vel at kultur skal være tilgjengelig for alle, ikke bare for dem som har råd til en familiekveld til 10.000. Og teateret som stod for forestillingen – ja, det er det snart ikke noe igjen av etter alle de brutale budsjettkuttene.

Og det er et eller annet med dette som rimer så godt med måten vi håndterer det meste hvis verdi ikke nødvendigvis ligger i at det håver inn penger. Ja, for hva skal vi med det som på lavmælt og kanskje tungvint vis nærer sjelen vår? Som en forestilling som gjennom nøysomt arbeid og gjennomtenkte detaljer klarer å fange oss i en felles opplevelse.

Litt som gammelskogen som bare står der, mens den kunne vært et kjøpesenter eller industritomt. Kanskje Viken Park? I stedet står den ubrukelig og stille og er et lavmælt tilskudd til sjelen til de som måtte gå forbi.

Eller hva med noe så kjedelig som et hellig fjell i Finnmark. Hvorfor er det viktig at det får stå der, kan vi ikke bygge ut vindkraft i nærheten? Religiøsitet og personlig betydning er jo bare følerier. La oss tjene penger.

Og jeg kunne fortsatt:

Hva med helsepersonell som har tid til ikke bare å sette sprøytene, men også til å snakke med personen som får behandlingen? Hva med fritidsklubben som gir barna vennskap og mestring? Eller skolebarn som får tid til å leke, ikke bare absorbere kunnskap på kortest mulig tid?

Det er som om alt som ikke tjener penger, eller gir umiddelbar tilfredsstillelse, ikke har noen verdi.

Ignoransen om hva som nærer sjelen vår er så gjennomgripende at selv politikere forsøker å sanke billige stemmer ved å avfeie kultur og natur som føleri «vanlige folk» ikke bryr seg om.

Og det på tross av at Norge er et av veldig få land der korpsbevegelsen er en av de største bevegelsene etter Norges Fotballforbund. Med andre ord er kultur noe ekstremt mange «vanlige folk» beskjeftiger seg med. Nærmere bestemt hver onsdag når korpset møtes til en kullsvart kopp kaffe og forberedelsene til vårkonserten.

Det aller mest ironiske med dette er at vi samtidig ser en økning i psykiske problemer og ensomhet. Vi har en verden der mange sliter med evnen til å se innover i seg selv. Ikke på den navlebeskuende måten der vi skal følge enhver innskytelse vi har, men i at vi sliter med å navigere etter vårt eget kompass og forstå vår egen menneskelighet.

Og det er ikke rart når alt fra relasjoner til underholdning fremstilles som noe som skal gi oss en umiddelbar tilfredsstillelse.

Resultatet er at vi mister forståelsen for det normale: at sorg tar tid, at ekte kjærlighet er krevende, og at det å være betydningsfull for andre gjør langt mer for deg enn det å ha en sixpack noen gang vil.

Selv sex har vi mindre av enn før. Men jeg gjetter på at den lett tilgjengelige pornoen på nettet er flittigere brukt enn noen gang.

Så går vi rundt med AirPods i ørene uten å ha øyekontakt med noen, mens vi hører podkast om å håndtere vår egen ensomhet. En ensomhet som kunne vært håndtert ved å ta ut airpodsen og faktisk smile og si hei til naboen.

Og ironisk nok er nettopp naturen, vennskapene, menneskene og kulturen motstykket her. Korpsøvelsen der bygda treffes, forestillingen der vi ser noe vakkert og tankevekkende sammen, elgjakta der vi møtes over bålkaffen.

Det langsomme, kanskje litt vanskeligere, men så mye mer givende. Det som gir en ro i sjelen, en forståelse av hvem vi er og hvor vi skal, og aller viktigst: nærhet til andre mennesker.

De samme tingene som konstant er under angrep, fordi det ikke tjener penger eller gir et umiddelbart kick.

Nei, la oss ta tilbake det som teller for oss. Gi meningene til vanlige folk vekt når de forklarer at den blinkende vindmølla faktisk påvirker dem negativt.

La oss høre på ungdommen når de forteller at den uproduktive ungdomsklubben er viktig. La opplevelser som maner til ettertanke få større betydning.

For underholdning er ikke bare tidsfordriv, natur er ikke bare areal, helse er mer enn behandling – og mennesket er større enn et tall på et regneark.