Nittitallskameratene

AnmeldelseElle

Elle Woods vender tilbake, forfriskende rosa og fryktløs i Seattle. Men burde muligens utrustes med nedre aldersgrense.

ROSA GLEDE: Elle (Lexi Minetree) og hunden Bruiser Woods i et enklere øyeblikk Foto: Jessica Brooks / Prime Video

Onsdag 1. juli kl. 17:55

«Legally Blonde» (2001) viste hvordan man kunne vri praktisk kunnskap til juridisk ekspertise, med feministisk snert. På imponerende vis klarte filmen å framstå som en komedie med både hjerte og hjerne. Timingen var god, historiefortellingen tett og det var Reese Witherspoons gjennombrudd som skuespiller. Den er tilgjengelig på nesten samtlige strømmetjenester, og det finnes egentlig ikke så mange unnskyldninger for å ikke ha sett den.

Oppfølgeren var ikke like god, men tjente nok penger til at universet ble utvidet enda en gang . Et fjerde forsøk havarerte visstnok, og nå er vi her, med en serie om Elle (16), altså før «Legally Blonde».

Som forhistorie til filmen er det så mange feil og ulogiske sammenhenger at «Elle» er en fullstendig fiasko. Som feiring av nittitallet, med alle sine feil og ulogiske sammenhenger, er det ganske mye mer sjarmerende. Ikke minst som nikk til de utallige High School-seriene som toppet seg en gang i løpet av dette tiåret.

BURSDAG: Far Wyatt (Tom Everett Scott), Elle og mor Eva (June Diane Raphael) feirer Elles 16-årsdag i Bel-Air. Foto: Prime Video

Utgangspunktet for serien er at Elle Woods skjønnhetsopererende far må i plastikkirurgisk eksil etter en neseoperasjon på en profilert personlighet som ikke helt gikk veien. Og derfor flytter de fra Bel-Air til Seattle. I 1995. Den regntunge grungebyen har såvidt kommet over selvmordet til Kurt Cobain, og er mørk, dyster og ironisk.

Den Cosmo-lesende rosa-entusiasten Elle passer selvsagt like godt inn som konfetti i en begravelse, men hun har en ukuelig og direkte fryktløs selvtillit. Grepet er en omvendt versjon av Will Smith-serien «The Fresh Prince of Bel-Air», men også av Netflix-serien «Wednesday». I motsetning til Wednesday Addams ønsker Elle Woods på alle måter å passe inn. I likhet med Wednesday Addams vil hun helst at folk skal bli likere seg selv.

Debutanten Lexi Minetree, født samme år som filmen hadde premiere, spiller Elle Woods så godt at man nesten lurer på om Reese Witherspoon har klonet seg selv. De andre karakterene er vel så karikerte. Bel Air-venninnene er overfladiske og uniformerte, mens Seattle-ungdommene er ironiske og vel så uniformerte, bare i grått og svart. James Van Der Beek har sin aller siste rolle som skolestyreleder med politiske ambisjoner.

PRINCESS OF BEL-AIR: Elle (Lexi Minetree) før tvangsflyttingen til Seattle. Foto: Prime Video

Særlig komi-morsomt er det ikke. Derimot er «Elle» overraskende greit humre-TV for sommeren, med litt for lange episoder som man ikke trenger å følge så nøye med på. Stemingen er lun. Helheten omfavner de samme utrolige, men troverdige resonnementene som filmen, når hovedkarakteren får skinne og nøste opp i mysteriet som holder episodene sammen.

Nittitallskuløren er så påtrengende selvironisk, og musikkbruken så ironisk tidsriktig (Garbage-låten «Only Happy When It Rains» er intromusikk) at man fort blir usikker på hvem som er målgruppen. Er det de som selv levde på nittitallet? Eller er det like mye et nikk til «Et syttitallsshow»? Hvor ung må man være før dette bare virker pinlig komisk og gammeldags?

En hel episode er for eksempel en pastisj på «The Breakfast Club» (1985), mens serien som sådan følger flere av de samme historielinjene som originalfilmen.

Faren til Elle forteller at han har møtt en Mike McCready på kafé, uten at noen i serien forteller at det er gitaristen i Pearl Jam . Det er karaokesang til Reality Bites-hiten «Stay (I Missed You)» og No Doubts «Just a Girl».

Det er nesten så Prime bør legge ut noe av det samme som NRK gjorde til «Lykkeland»: en utdyping av alle referansene, inkludert en forklaring på hva de store filmkassettene egentlig er, samt et svar på om det virkelig regner mer i Seattle enn selveste Bergen.

Noe «Elle» nesten får en til å tro. Det gjør det selvsagt ikke.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.