«Nordisk noir på full guffe»

Serieskaper Jo Nesbø og regissør Øystein Karlsen («Exit») smeller til med stilsikker og fengende underholdnings­noir når bokhelten Harry Hole får sin TV-serie.

En makaber seriemorder, et farlig Oslo og korrupte makt­mennesker gjør dette til en spennings­serie full av velkjente krimgleder.

Det er tøft, hardkokt, humørfylt og passe korny.

Og i Tobias Santelmanns karismatiske tittelrolle er Hole akkurat så skarp, sårbar, tørst, vittig, rufsete og oppofrende som en lastefull etterforsker skal være.

Du må riktignok tåle en god del usannsynlige tilfeldigheter og klisjeer i et sommer­svett Oslo som drypper av kriminalitet og karikerte typer.

Men stort sett svinger det energisk av en serie som leker selvsikkert og smart med det nordiske noir-landskapet.

Serien sprudler av skuespill, stolkant­spenning og noen samfunns­aktuelle skråblikk.

Og for et lydspor! Håndplukkede låter fra artister som Slayer, Violent Femmes, Fever Ray, The Dogs, Warren Zevon og Ramones sørger for et soundtrack som tyter av høydepunkt.

Original­musikken er også kledelig. Nick Cave og Warren Ellis lydlegger Hole-universet med rivende signaturlyder og stemningsfull fingerspiss­følelse.

Det er noe råttent i Oslo

Det er fellesferie, og Harry Hole koker inne med en gammel sak.

Etterforskningen virvler opp noen besynderlige forbindelser. Spørsmålene som oppstår, setter Hole på kollisjons­kurs med den arrogante kollegaen Tom Waaler (Joel Kinnaman).

Så dukker det opp et lik. En kvinne er drept. Hun mangler en finger. Og det er en stjerneformet rød diamant under øyelokket hennes.

En rusplaget Hole kobler etter hvert flere sammenhenger, og uhyggelige detaljer trekker etterforskningen mot religiøse motiver og makaber mytologi.

En pangstart

Pilotepisoden er en pangstart som effektivt plasserer oss rett inn i Holes verden.

Spennings­kurvene dirrer. Og brutale detaljer og kule koloritter kommer sammen i en polert noir-estetikk som dundrer ut fra startblokken.

Regissørene Øystein Karlsen og Anna Zackrisson gjør Oslo til en kulisse med spreke kontraster. Her er det rom for elleville krimoppgjør, komiske karakterer, såre undertoner og sommer­idylliske pustepauser.

Det er ikke alltid at leken med forslitte sjangergrep og karikerte typer sitter like godt.

Montasjer av detektivarbeid med sigg og skjermer, flate gjengkonflikter og forklaringer av religiøse symboler er blant elementene jeg opplever som generiske.

Men når glimtet i øyet sitter, og det gires opp mot spennings­toppene, så er det riktig så festlig å være i dette krimselskapet.

For oss sofadetektiver som liker å være med på etterforskningen, er også krim­spenningen en fin blanding av saftige avsløringer, fiffige finter, Holes selv­destruktive impulser og noen høydramatiske actionoppgjør.

Bygger en serie som kan gå lenge

Jeg opplever at Jo Nesbø og Øystein Karlsen (som også har begeistret med Oslo-seriene «Dag» og «En natt») forener mye av egen smak og stil i «Jo Nesbøs Harry Hole».

Fra raspeball på Restaurant Schrøder, via diskusjoner om The Clash og The Doors, til bruken av bandet The Dogs for å bygge rollefigurer – serien oser av hånd­plukket kultur som virker å bety noe ekte for serieskaperne.

Den kjærligheten skinner igjennom, og jeg setter pris på hvor mye flid som er lagt i detaljene.

I tillegg til sterke biroller av blant andre Pia Tjelta, Joel Kinnaman, Anders Baasmo og Ingrid Bolsø Berdal, bugner serien av knallgode nordiske skuespillere som stjeler scener og krydrer smårollene med stjernestøv.

Bjørn Sundquist, Helge Jordal, Henriette Steenstrup, Linn Skåber, Thomas Seltzer, Atle Antonsen, Kristoffer Joner og «Kids in Crime»-stjernen Kristian Repshus er blant skuespillerne som kommer innom og får spille humørfylt på sine særegne styrker.

Resultatet er en serie med et rikt jordsmonn hvor det jevnlig dukker opp referanser, prestasjoner og visuelle karameller som fyller de ni episodene med varierte attraksjoner.

Ingen vet hvor Netflix-haren hopper, men potensialet er stort for flere sesonger med Harry Hole.

Her er Oslo mørkt og mystisk nok til å romme stadige hemmeligheter. Her er hoved­personen kompleks nok til å tåle både klisjeer og ekte følelser.

Og her er det nok kreativt overskudd til å gi meg en følelse av at dette bare er starten på en real krimgodbit.

«Jo Nesbøs Harry Hole» har premiere på Netflix 26. mars. Anmeldelsen er basert på alle 9 episodene.