Planet oppkalt etter Jon Larsen

3 months ago 32


Kortversjonen

  • Gitaristen Jon Larsen fant stjernestøv på jorden, noe forskere mente var umulig.
  • NASA har hedret ham ved å oppkalle en miniplanet etter ham.
  • Hans gjennombrudd i 2017 ledet til internasjonal anerkjennelse og en ny forskningsmetode.
  • Etter en vellykket musikkarriere fokuserer han nå på å inspirere unge til forskning.

– Det var ganske morsomt, forteller Jon Larsen.

På bordet hjemme hos Larsen på Smestad ligger bittesmå steiner. Han har utviklet en metode for å finne mikrometeoritter på hustak og i rennesteiner med magnet og sil.

NASA viste meg de to støvpartiklene de hadde brukt over 25 år og milliarder av dollar på å hente inn fra verdensrommet. Så tok jeg dem med opp på taket til NASA sitt laboratorie. Der fant vi fem nye mikrometeoritter på ti minutter, ler Larsen.

 Ingrid Louise Storebø / VGLarsen fullførte aldri videregående og har ingen formell utdanning innen feltet, men har alltid hatt en brennende interesse for stein og geologi. Foto: Ingrid Louise Storebø / VG

Den anerkjente gitaristen fra Hot Club de Norvège ble som 50-åring verdenskjent som forsker. I 2017 fikk Larsens metode for å fange mikrometeoritter internasjonal anerkjennelse, noe som førte til en invitasjon fra NASA.

Larsens uventede vei inn i forskningen startet en sommerdag i 2009 – på Nessoden.

– På verandaen har vi et hvitt bord. Jeg skulle spise jordbær til frokost og tørket bordet. Jeg satte meg ned og så plutselig at det var noe som blinket på duken, forteller 66-åringen.

 Ingrid Louise Storebø / VGUniverset består mer av stjernestøv en steiner. Og de som er store nok faller ned på jorden. Foto: Ingrid Louise Storebø / VG

Larsen hadde hørt om mikrometeoritter før, men visste ikke helt hva det var.

– Jeg begynte å lese meg opp på temaet, og fant en forskningsartikkel som slo fast at mikrometeoritter finnes overalt, men at de er umulige å finne, forteller forskeren.

Dette ble starten på en syv år lang reise for å få bekreftet at det bittesmå steinene var utenomjordiske.

 Ingrid Louise Storebø / VGMikrometeoritter fra Larsens funn kan sees på Naturhistorisk museum på Tøyen. Foto: Ingrid Louise Storebø / VG

–⁠ Jeg var på turné med Hot Club de Norvège, og brukte enhver pause, enhver stopp til å samle inn støv. Jeg tok prøver fra veikanten, storbyer, fjelloverganger, strender og bondeområder, sier gitaristen.

Kommer du til å prøve å finne stjernestøv? aJa! Hvor er forstørrelsesglasset mitt?bKanskje… hvis det ikke innebærer å rydde takrenna.cNei, jeg har nok med å finne nøklene mine.dSelvsagt! NASA kan bare ringe meg når de trenger hjelp.

Larsen utviklet en metode som gjør det mulig å finne mikrometeoritter på hustak og i rennesteiner.

Tidligere trodde forskerne at det ikke var mulig å finne dem på jorden.

– Før trodde man at disse partiklene var små, svarte og uanselige, men det viste seg at de var fargerike, med glitrende metallperler og glassaktige partier, sier Larsen.

Til manges overraskelse ligner ferskt stjernestøv på noe helt annet enn en bitteliten grå stein.Til manges overraskelse ligner ferskt stjernestøv på noe helt annet enn en bitteliten grå stein.

I 2024 mottok Larsen en sjelden og uventet ære: En diger asteroide, så stor at den kan kalles for en liten planet, ble oppkalt etter ham av International Astronomical Union (IAU).

– Jeg fikk ingen forhåndsbeskjed, jeg ble plutselig tipset av en tysk astronom om at mitt navn sto på listen. Asteroide 63788 Jon Larsen befinner seg mellom Mars og Jupiter, og er trolig rundt 2 mil i diameter.

Det tilsvarer avstanden fra Oslo sentrum til Lillestrøm, eller nesten hele lengden av Manhattan i New York.

Heter du Jon Larsen? Da er du en av 79 nordmenn som kan skryte av å ha en miniplanet i ditt navn.   Foto: Larry Nittler/NASAHeter du Jon Larsen? Da er du en av 79 nordmenn som kan skryte av å ha en miniplanet i ditt navn. Foto: Larry Nittler/NASA

Larsen ler av tanken på at han nå har en gigant-asteroide oppkalt etter seg.

– Jeg håper bare den ikke faller ned på jorden og utsletter menneskeheten. Det hadde vært pinlig!

Les også: Asteroide på vei mot jorden – hva skjer nå?

Forskeren sitter ved spisebordet og viser sin store oppdagelse. Så bitte liten at enhver annen person ville ha blåst det vekk som støv.

Larsen forteller om hvordan responsen var etter gjennombruddet i 2017. Innboksen ble fylt opp med nesten 500 henvendelser på én dag.

– Jeg skjønte at dette var en ny retning i livet mitt. Jeg brukte mer tid på forskning enn på musikken, og bestemte meg for å legge gitaren på hyllen.

 Ingrid Louise Storebø / VGLarsen har skrevet flere bøker, blant annet «Stjernejeger» , hvor han forteller om reisen frem til sin oppdagelse. Foto: Ingrid Louise Storebø / VG

Til manges store fortvilelse holdt Larsen sin siste konsert med Hot Club de Norvège i januar 2020, rett før pandemien stengte verden ned.

 Ørn E. Borgen / NTBHot Club de Norvège feiret 20-årsjubileum med Lillebjørn Nilsen som fremfører Tanta til Beate med hjelp fra Hot Club-medlemmene (fra venstre): Svein Aarbostad, Per Frydenlund og Jon Larsen. Foto: Ørn E. Borgen / NTB

Selv om de to verdenene kan virke umulige å forene, mener Larsen at nettopp denne kontrasten gjorde forskningen mulig.

– For å være forsker må du ha fantasi og tenke utenfor boksen. Det samme gjelder for kunstnere, men kunstnere kan også lære av forskere. En musiker eller maler må forstå sitt håndverk, før de kan skape noe nytt.

 Ingrid Louise Storebø / VGI dag bor Larsen med sin kone på Smestad og reiser verden rundt for å fortelle om forskningen sin. Foto: Ingrid Louise Storebø / VG

I dag er gitaristen tilbake på turné, men denne gangen for å holde foredrag for alle aldersgrupper og vekke forskningsinteresse.

– Hvis vi kan tenne en gnist av nysgjerrighet hos unge mennesker, og lære dem betydningen av kildekritikk, da har vi vunnet en viktig del av denne kampen verden står ovenfor i dag.

Det er tydelig at Larsen har hatt en karriere full av uventede vendinger:

– Kunst, musikk og forskning handler om det samme: Fantasi, nysgjerrighet og en vilje til å utforske det ukjente.

Read Entire Article