Popvasking

Om det er noe hold i den populær-psykologiske teorien om at berømte mennesker blir sittende fast i den mentale alderen de var i da de først ble kjent, ble Michael Jackson (1958-2009) aldri mer enn 10 år gammel.

At «Kongen av pop» forble et barn, må være en attraktiv forklaringsmodell for folkene bak denne biografiske filmen om ham. Som selvfølgelig har vært nødt til bøye seg bakover for å få oss til å glemme det vi mistenker – og i noen grad vet – om personen den handler om.

Bare en gal person vil mene at Michael Jacksons ensomme, ytterst tragiske liv er et godt utgangspunkt for en feelgood musikkbiografi. Det er like fullt dét denne filmen satser på at vi er. Gale, altså – flest mulig av oss.

TYRANN: Colmido Domingo som Joseph «Joe» Jackson i «Michael». Foto: Lionsgate / United International Pictures

Om ikke teorien om det evige barnet skulle være nok, har regissør Antoine Fuqua og manusforfatteren John Logan en Plan B i bakhånd. Nemlig showbiz-klassikeren tyrannisk forelder.

I dette tilfellet en far, Joseph (Colman Domingo), som drev sine sønner knallhardt, og fylte den yngste og åpenbart mest talentfulle av dem, Michael (som barn spilt av Juliano Valdi), med skyldfølelse og selvforakt.

Vi er ikke langt inn i «Michael» før barnet blir utsatt for en omgang med fars belte. Mor Kathrine (Nia Long) er yngsteguttens verge. Men hun ser bort. Våger ikke å trosse ektemannen, som anser seg selv som den syngende, dansende familiebedriftens suverene leder.

ET ØMT ØYEBLIKK MED MAMMA: Jaafar Jackson og Nia Long i «Michael». Foto: Hilary Bronwyn Gayle / Lionsgate / United International Pictures

Joseph kaller Michael for bignose også. Det er forklaringen vi trenger for å forstå hvorfor unggutten senere i livet valgte å gjøre ansiktet sitt om til et testområde for det siste innen plastisk kirurgi.

«Michael» bruker som du skjønner både den store sleggen og den lille teskjeen for å henholdsvis banke og mate inn poenget: Det der du etter alt å dømme tror om Michael Jackson? Om at han gjorde ugreie ting mot unge gutter? Hvis det stemmer, var det i så fall farens skyld alt sammen!

Brødregruppen The Jackson 5 ble superstjerner i 1969. Da var Michaels eldre brødre allerede i ferd med å vokse fra barnslige ting, som for eksempel å spille Twister. Michael følte seg ensom og venneløs, men visste råd: Han kunne jo kjøpe en sjimpanse, Bubbles, han kunne spille Twister sammen med!

Det unge musikkgeniet ble ifølge filmen boende hos foreldrene til inn i 20-årene, og innredet hjemmet som en kombinasjon av en zoologisk hage og et Walt Disney-museum. «Barnet» var overtydelig besatt av Peter Pan, gutten som vegret seg for å bli voksen.

FAMILIEBANDET: Judah Edwards, Jaylen Hunter, Juliano Krue Valdi, Nathaniel McIntyre og Jayden Harville (fra venstre) i «Michael». Foto: Lionsgate / United International Pictures

Som utvokst (la oss kalle ham det, fremfor voksen), er det Jafaar Jackson, Michael Jacksons nevø i det virkelige liv – sønnen til broren Jermaine – som spiller ham. Han har det samme himmelfalne halvsmilet, den samme feminine barnestemmen (visstnok AI-assistert) og – viktigst – noe av det samme talentet for bevegelse som onkelen hadde.

Det kommer godt med, all den tid «Michael» har det travelt med å redusere seg selv til en film som ser det som sin viktigste oppgave å rekonstruere «ikoniske» høydepunkter fra Jacksons karriere på scenen og i studio (plateselskapet Motowns 25-årsjubileum, der Jackson debuterte moonwalken, musikkvideoen til «Beat It» og så videre).

I dette minner den om Queen-filmen «Bohemian Rhapsody» (som den deler produsent-DNA med). En film hvis fulle og hele eksistensberettigelse lå i å gjenskape den gruppens opptreden på Live Aid-konserten i 1985.

Det er med andre ord bra at Jafaar kan danse. Selv om øvelsen – imitasjonen – grunnleggende sett er meningsløs. De opprinnelige opptakene, med popkongen selv, er jo tilgjengelige for alle, alltid, kun et tastetrykk unna.

«BEAT IT!»: Ikke nok med den originale videoen? Da kan du se Jaafar Jackson reksonstruere den i «Michael». Foto: Glen Wilson / Lionsgate / United International Pictures

Så redd er «Michael» for å nærme seg det kontroversielle ved sitt objekt, at den setter punktum i 1984. (Vi får en liten epilog fra 1988). På den måten kan den avsluttes med en aldri så liten triumf (at Michael bryter med sin slemme far). Og på den måten sparer oss for alle de deprimerende nyhetene som skulle komme i årene som fulgte.

Har verden bruk for «Michael»? En ikke-film som unngår – ja, undergraver – så mye av den ubehagelige ved sitt objekts biografi? Man skulle ikke tro det. Men artistens egen datter, Paris Jackson, hadde sannsynligvis rett da hun uttalte dette:

«Filmen duller med en helt spesifikk del av min fars fanskare, de som fremdeles lever i en fantasi, og de kommer til å bli fornøyd […] Selv om det er mye som er unøyaktig, og mange rene løgner».

KNIPS! SYNG! DANS!: Jaafar Jackson som Michael Jackson i «Michael». Foto: Bruce Talamon / Lionsgate / United International Pictures

For ordens skyld: «Michael» er ikke helt uten små, ubetydelige gleder. Jaafar Jacksons begår som nevnt en brukbar imitasjon, spesielt som danser. Jeg satt pris på Kendrick Sampson som Quincy Jones, KeiLyn Durrel Jones som artistens trofaste sjåfør Bill Bray og likte måten Larenz Tates øyne lyste opp som to dollartegn da han hørte Michael synge, i rollen som plateselskapssjefen Berry Gordy.

Som «biografi» betraktet er denne reklamefilmen imidlertid noe mer enn kun verdiløs. Den er problematisk: «Michael» driver ikke bare med popvaskning, men noe som ligner noe innmari på historieforfalskning.