Prest mistet taleevnen og måtte slutte: – Er velsignet med et godt humør

Presten med over 30 års erfaring, elsker å snakke.

Både fra talerstolen i kirken, og med menneskene han har møtt i glede og i sorg.

Men for halvannet år siden merket Carl-Ove Fæster at noe var galt.

– Jeg fikk løpsk tale. Det var som en hest som løp av gårde, og jeg måtte stagge ordene, sier 59-åringen.

Også kirkegjengerne kommenterte at ordene gikk fort. De forsto ikke lenger hva presten sa.

– For mange ble det vanskelig å få med seg budskapet. Det er litt sårbart når folk ikke forstår hva du sier.

Alvorlig beskjed

Først mistenkte legene hjerneslag. Før jul i 2023 fikk han diagnosen: Presten hadde fått parkinson.

Selv om beskjeden var alvorlig, synes Fæster det var en lettelse å få et svar.

– Da visste jeg at det var medisiner og trening som kan holde det i sjakk. Men det er en kronisk sykdom, jeg blir ikke bedre.

Moren hans hadde parkinson. Carl-Ove Fæster kjenner til at sykdommen går utover stemmen og taleevnen.

– De fleste har ristninger i kroppen og svak stemme, men jeg har ganske sterk stemme. Jeg har fått ristingen mest i stemmebåndet og at ordene kommer ukontrollert, forteller han.

Fæster vet hvor viktige ordene er i jobben som prest.

– Når man er vant til å la smella gå hele tida, og så må kjempe for å få ut ordene, er det sårt. Jeg elsker å være prest, men det er vanskelig å gjøre det som før.

Ikke bitter

I september i fjor holdt han sin siste preken i Borre kirke i Horten, der han har vært prest de siste 12 årene.

Han er ikke bitter for at livskallet er tatt fra ham.

– Jeg er velsignet med et godt humør og pågangsmot. Det handler om å gjøre det beste ut av det. Å akseptere at jeg har fått en sykdom.

– Har du som prest tenkt «hvorfor meg» når du har kontakt oppover?

– Det er to måter å se det på, man kan bli anklagende og bitter, eller tenke «hvorfor ikke meg». Jeg tenker det siste, sier han.

Han synes Leonard Cohen beskriver det godt i sangen Anthem: «There's a crack in everything. That's how the light gets in.»

– Jeg tenker ikke at det er en straff, men at det er tilfeldig hvem som får ting. I det som oppleves som vondt, kan det også komme noe meningsfylt, sier Fæster.

Kan ikke behandle årsaken

I Norge har 12.250 personer diagnosen parkinson i Norge.

Mange forteller at de har merket symptomene flere år før de får diagnosen, forteller generalsekretær i Norges parkinsonforbund, Kristin Ruud.

– Det er ikke en sykdom man kan behandle årsaken til, men symptomene, sier hun.

Selv om sykdommen utvikler seg, er det mange som lever lenge.

– Det er ikke uvanlig å leve et godt liv i 25 år, sier generalsekretæren.

Hennes råd er å trene for å holde sykdommen i sjakk, og kontakte en lokal parkinsonforening.

– Selv om det gjøres mye for dem som har sykdommen, er det en alvorlig diagnose å få. Å snakke med andre i samme situasjon, ser vi har kjempenytte.

– Viktig å ta en dag av gangen

Når livet blir snudd på hodet, er det avgjørende å ikke havne i et grublekjør, sier professor i medisinske atferdsfag ved NTNU, Hans M. Nordahl.

Hans råd er å ta imot andres hjelp og støtte, og ikke se for langt fram.

– Det handler om å ta en dag av gangen og se hva man kan gjøre, og ikke forsvinne i illusjoner i fortidens tap og framtidens bekymringer, men prøve å mestre og fungere, sier professoren.

Blikk for mennesker

Carl-Ove Fæster har akseptert at et kapittel er lukket.

Men et nytt er åpnet.

Han har ikke lenger gudstjenester, men en dag i uka jobber han som seniorprest for biskopen.

Prost i Nord-Jarlsberg prosti, Marta Axner Ims, mener Fæster har et spesielt blikk for mennesker.

– Det rommer både det spøkefulle og det store alvoret. Det gjør at mennesker føler seg veldig sett av ham, sier hun.

Fæster er takknemlig for at han fortsatt kan gjøre en innsats i samfunnet.

– Hodet og hjertet fungerer. Jeg ser og hører godt. Det er viktige sanser å bruke som prest. Jeg er glad for at jeg kan jobbe som prest og bruke min erfaring.