Remigo, ergo sum

Den norske stjernespissen satte nemlig meget presis ord på hva som er i ferd med å skje med den norske nasjonen akkurat nå.

«Jeg tror dette kommer til å endre Norge for alltid», sa han til TV 2 rett etter kampslutt, før han fortsatte: «Jeg føler det er noe som binder oss ekstra sammen».

Det er akkurat dét dette VM gjør.

En analog annerledeshet

Vi er ikke oss selv som nordmenn, og det er ikke noen annen måte å si det på enn at vi helt åpenbart trenger denne opplevelsen.

Det er som om alle kjenner på det, der vi går rundt i de røde draktene våre og ser hverandre i øynene og smiler. Alle smiler i Norge akkurat nå. Fremmede mennesker klemmer hverandre og føler på en nærhet vi aldri ellers tillater oss.

Det er en veldig analog stemning. Vi er sammen, vi legger bort mobilen og opplever akkurat den samme sitrende spenningen – og faktisk hverandre, uten å lyde altfor romantisk.

Norge er i øyeblikket en nasjon der alle er på samme spenningskurve, uansett hvor vi befinner oss. Slikt skjer ikke ofte.

Vi beveger oss også i det offentlige rom på en måte vi aldri har gjort før. Så har vi heller aldri opplevd Norge i et fotballmesterskap sammen på denne måten tidligere.

Det fantes ikke storskjermer der man sammen kunne se Norge i VM i verken 1994 eller 1998. De ytterst få som gikk rundt i landslagsdrakter, hadde sannsynligvis brutt seg inn i garderobene på Ullevaal stadion.

Det fantes heller ikke sosiale medier, der alle kan ta del i all feiringen – sånn når vi på et tidspunkt igjen tar opp mobilen.

Menneske eller maskin

Det virker som alt dette faktisk har gjort inntrykk på landslagsspillerne også, der de beveger seg rundt i VM-bobla si borte i det store utland.

En av sangene som faktisk spilles på de mektige VM-arenaene før Norges kamper, er Jahn Teigens klassiske «Optimist». Den fikk sin renessanse under årets VM i ishockey. Fotballens største mesterskap har tatt den med videre til USA.

Akkurat i går kunne de likevel spilt en annen Teigen-sang etter det avgjørende målet til Erling Braut Haaland, nemlig «Instamatik».

Refrenget lyder nemlig «Menneske eller maskin/Menneske eller maskin/Jeg er et menneske».

Aldri har målmaskinen Haaland sett mer menneskelig ut enn denne tirsdagen, særlig i øyeblikket han avgjorde kampen for Norge. Måten han nærmest kjælte Patrick Bergs innlegg over streken hadde en uventet slags ømhet over seg, for en som normalt er brutalt klinisk i slike situasjoner.

Haaland selv så nesten forbløffet ut i de uutholdelig lange tidelene det tok for ballen å rulle over streken.

Blikket da han løp jublende mot hjørneflagget hadde en mykhet over seg som virket plutselig like beveget som det alle de nordmenn som felte en tåre mens de rørt klemte hverandre var, fra Julian Ryersons Lyngdal i sør til Marcus Holmgren Pedersens Hammerfest i nord.

Plutselig var det ikke en stor stjerne over en hel tilbedende nasjon. Haaland var en del av den store jublende massen, hvor alle er en del av den samme opplevelsen og det samme fellesskapet.

Norge har i 2026 et landslag som faktisk er i verdensklasse. Det føles merkelig å si det. For Norge har ikke fotballandslag i verdensklasse, i hvert fall ikke som består av menn.

De som aldri taper mot Brasil

Nå er det Brasil som venter, ledet av trenerlegenden Carlo Ancelotti. Brasil har vunnet VM fem ganger, men aldri slått Norge Kanskje gjør de det endelig. Men det kommer i så fall til å skje med en helt annen ydmykhet enn hvis det hadde skjedd i 1998.

Også «Don Carlo» vet å vise respekt for det oppkomlingen fra Solør nå har utrettet med sitt Norge.

Ståle Solbakken mislyktes lenge, de gangene han utfordret de største, om det var i Tyskland, i England eller de første årene som norsk landslagssjef.

Men Solbakken sto fast ved sin tro og klarte til slutt å skape det Norge mange lenge hadde tvilt på var mulig. Aller best synes det når man ser hvordan et forsvar uten de store stjernene til slutt ble en bastant enhet, foran en målvakt i Ørjan Håskjold Nyland, som mange i det lengste tvilte på.

Solbakken var ikke en av dem. Mot Elfenbenskysten fikk han sin endelige belønning.

Derfor er Solbakken endelig der oppe, hvor han søndag kveld får det anerkjennende nikket fra fotballens egen gudfar.

Det som aldri kommer tilbake

Igjen skal tribunene i New Jersey bli inntatt av en syngende rød horde.

Hjemme i Norge skal millioner igjen samles på gressplener, i sofaer og ved langbord for å følge nasjonens helter.

En gang etter midnatt skal hovedstadens paradegate Karl Johan igjen fylles fra Slottet til Stortinget av jublende mennesker som danser finsk jenka, hever hendene mot himmelen på svensk og ror sammen, som bare norske supportere kan det.

Til Slottet bør også det norske landslaget når de kommer tilbake, om det så er allerede etter kampen mot Brasil.

Mange gjettet i forkant av VM at Norge kunne nå nettopp en åttedelsfinale. Det ingen kunne gjette, var hvordan det skulle skje.

Da bør ikke landslaget tilbake til rådhuset i Oslo, men heller få oppleve å stå på selveste slottsbalkongen noen hundre meter unna og se ut over det roende fellesskapet de har vært med og skape.

Landslaget bør få sin anerkjennelse ikke bare for det de har utrettet på banen, men for det spesielle de har gjort med oss som mennesker, i hvert fall i noen ganske unike sommeruker.

«Det her kommer aldri tilbake», som Ståle Solbakken selv sa det, «det som kommer etter, vil være noe vi gjentar».

Før han nok en gang ble med sitt lag ut og rodde på gressteppet i Dallas.

Vi som ror

Overskriften her er, som de fleste som har slitt seg gjennom forberedende sikkert har skjønt, avledet av en annen filosof, nemlig franske Rene Descartes og hans «Cogito, ergo sum».

«Jeg tenker, altså er jeg», som det blir på norsk. Det Descartes påstår om vi velger å tvile på alt annet, er det at vi tenker det filosofiske beviset på at vi faktisk eksisterer som mennesker.

Beviset på at vi faktisk eksisterer som nordmenn akkurat nå er derfor «Remigo, ergo sum.»

Jeg ror, altså er jeg.

Har Norge en sjanse mot Brasil?

Absolutt, dette er helt åpent.

Vinnersjanse