I Trumps verden – vær en De Niro.
– Kunsten bringer folk sammen. Kunsten søker etter sannheten. Kunsten omfavner mangfold, sa det amerikanske film-ikonet Robert De Niro da han tirsdag kveld mottok æresprisen under årets filmfestival i Cannes.
Den 81 år gamle legenden har siden Donald Trump trådte inn på den politiske scenen i 2015 vært en av Trumps beskeste kritikere.
I Cannes la han ikke skjul på hvem han rettet sine anklager mot:
– Det er derfor kunsten anses som en trussel. Det er derfor vi som kunstnere er en trussel mot autokrater og fascister.
I rekken av plutselige innfall, erklærte nylig Trump at han vil innføre 100 prosent toll på ikke-amerikanske filmer. Som med så mye annet fra den content-besatte presidenten, blir det gjerne ikke noe av.
Men Trump elsker amerikanske filmer, det skal han ha. Spesielt fra de gode, gamle dagene han holder så kjær.
Ifølge bransjenettstedet Deadline, kan den for aftenen TV-sendte Clint Eastwood-klassikeren «Flukten fra Alcatraz» ha beveget Trump såpass at han straks rykket ut og krevde gjenåpning av fangeøya utenfor San Francisco.
En artig spekulasjon i det minste, uten at vi skal gå god for den her.
Men om Trump elsker Hollywood slik Hollywood muligens pleide å være, så er ikke kjærligheten særlig gjengjeldt fra drømmefabrikkens utøvere. Noen semi-prominente unntak til tross: Hollywood er ikke på Trumps lag.
Iallfall ikke Robert De Niro.
«Det er galskap», sier han om Trump-fenomenet, og det er langt fra den friskeste anti-Trump-beskrivelsen han er sitert på de siste årene. Fornærmede MAGA-disipler klager på de negative karakteristikkene, men presidenten høster som han sår.
For å si det forsiktig.
De Niros datter Airyn (29) sto nylig frem som transkvinne i et intervju i det skeive magasinet Them. Farens respons var et rent planketreff, sett i lys av den nokså hysteriske antiwoke-bølgen som preger Trump-landskapet:
– Jeg elsket og støttet Aaron som min sønn, og nå elsker og støtter jeg Airyn som min datter. Jeg forstår ikke hva som er den store greia.
I de mange «hvem er den største»-diskusjonene som preger så vel skuespillere som musikkartister, er De Niro alltid blant spisskandidatene.
Regissøren og film-überentusiasten Quentin Tarantino levner liten tvil om hvem som fortjener førsteplassen: – Han fortjener ryktet som den kanskje største skuespilleren i sin generasjon.
De to jobbet sammen i Tarantinos tredje film «Jackie Brown», der De Niro viste enda en ny side av sitt brede repertoar i rollen som den tunge og permanent steine eks-fangen Louis.
For selv om Robert De Niro først og fremst er kjent som hovedrollebærer i mesterregissør Martin Scorseses ofte hardbarkede filmer, er han også en betydelig komedieaktør, ikke minst i de folkelige filmene om familien Focker.
Litt komisk fremstår han også i de mange TV-intervjuene han til stadig dukker opp i. Rolig, passe mett og en smule fjern, slik skuespillere gjerne er når de trer ut av rollene sine og overlates til seg selv.
Men når temaet er Trump, våkner den gamle gangsterboss-tolkeren, og han levner ingen tvil om at han mener USA under Trump er et land på kollisjonskurs med egne kjerneverdier. I talen i Cannes sa han:
– I mitt land kjemper vi som besatt for demokratiet vi en gang tok for gitt.
Det er betryggende at motstandsviljen fortsatt er stor nå som ledende demokratiforskere gir De Niro rett i at det amerikanske demokratiet svinner hen i takt med MAGAlomanien i det stadig mer forgylte Hvite hus.
Det er litt av hvert å si om kunstnere og politikk. Ikke sjelden fremstår kreative sjeler i overkant kreative i måten de nærmer seg politikkens sfære på. Eksemplene på alvorlige feiltråkk er mange.
Men Robert De Niro forstår hva som står på spill nå.
Og han kjemper for sannheten og mangfoldet i en tid der løgnen og ensrettingen får et stadig større fotfeste. Kort sagt: De Niro fører et forsvar for frihet og demokrati – og kunstens plass i samfunnet.
Det fortjener han all ære for. I tillegg til æresprisen.
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.