Skjebneuka

Før uka er omme kan finansminister Trygve Slagsvold Vedum, justisminister Emilie Enger Mehl, forsvarsminister Bjørn Arild Gram, kommunalminister Erling Sande og de andre Sp-statsrådene være historie.

Og det i en tid hvor økonomien er viktigst, kamp mot kriminalitet og innvandring engasjerer stort, alle vil styrke forsvaret og kommunene er i krise.

For alle som kjenner Senterpartiet, er det nesten ikke til å tro at de frivillig vil gå fra en så viktig maktposisjon.

Men det store dramaet er som vanlig i Arbeiderpartiet. Partiet er splittet i synet på om dette er en god sak å sprenge regjeinga på. Og splittelsen følger kjente mønstre i Aps interne maktkamper.

Haltende begrunnelse

For å begynne hos Senterpartiet. Det har ikke vært helt lett å forstå deres manøvrer i denne saken. Selv om EU-direktiv er noe av det verste senterpartister får servert (nest etter å bli belært om EUs fortreffelighet), har de tidligere hatt en noe mer pragmatisk tilnærming.

Da har de fordøyd EU-direktiv på samme måte som man ville spist en elefant. En liten bit av gangen. Og skylt ned med store mengder budsjettmilliarder til sine kjernevelgere.

Med sin bombastiske avvisning av å godta det minste lille direktiv, ei heller å ta dissens, virker døra å være nærmest lukket for å finne et kompromiss.

Sps argumenter halter når de innrømmer at disse tre direktivene ikke er hovedproblemet, men at de frykter Ap vil vedta hele energimarkedspakken sammen med Høyre etter valget.

I politikken har man aldri noen garanti for at partier gjør helt andre ting ved neste korsvei.

Tvert imot handler samarbeid om å påvirke og stanse mest mulig mens man kan.

Det manglende handlingsrommet ligner ikke Sp av flere grunner. Partiet er viden kjent for to ting. De bruker alltid å sikre seg flere utganger. Det gir partiet forhandlingsrommet som har gjort dem til berømte og beryktede hestehandlere.

Dessuten er det én ting Sp setter over alt i politikken, og det er makt.

Strømsaken som ikke er en strømsak

Men de gangene partiet faktisk har gitt slipp på dyrebar regjeringsmakt, har det vært knyttet nettopp til EU-saken. Om enn med større bakteppe enn disse tre ren energi-direktivene.

Likevel er det ingen grunn til å undervurdere symbolkraften. Selv om de aktuelle direktivene ikke har sammenheng med strømprisene, er det et stort nederlag for Sp å gi EU mer innflytelse. Og kombinasjonen av strøm og EU er lettantennelig.

Hvis Sp først skal forlate regjeringa, er det isolert sett en god sak å gå på.

Håndtering av strømpriser og kraft er sannsynligvis den viktigste årsaken til at velgerne så raskt forlot dem. I tillegg regnes Melkøya som deres største strategiske bommert. Nå er det paradoksalt nok nettopp strøm som kan sprenge hele regjeringsprosjektet innenfra.

Selv om Ap insisterer på at dette ikke handler om strøm.

Støre gjør problemet større

Men heller ikke Ap har gjort det enklere å finne en vei ut av uføret. Selv om mange Ap-folk omtaler dette som en fillesak, har Jonas Gahr Støre tatt fram de største ordene i boka for å beskrive viktigheten av å vedta de tre direktivene nå: Rikets sikkerhet. Donald Trump. Handelskrig. EØS-avtalens eksistens. Å stå sammen med venner internasjonalt.

Ved å plutselig rygge på disse prinsippene fordi Sp ble sure, vil han gjøre seg selv veik.

Selv om Støre mener dette helhjertet, er det er et problem han selv har snakket større.

Norge først?

Norge har tross alt et tjuetalls EU-direktiver de ikke har fulgt opp, og har allerede trenert dette i mange år.

Få tror at dette er tunga på vektskålen i vårt forhold til EU.

Nå er det rett nok mye som skurrer i vår EU-relasjon. Vil vil gjerne ha alle fordelene (som vaksinesamarbeid og medlemskap i helseunionen), men ikke gi slipp på egne privilegier.

Vi vil beholde full kontroll over vår billige strøm, men selge dyr gass til Europa. Norge er med andre ord som folk flest. Vi vil ha i pose og sekk.

Og får tyn for dette i utenlandske medier. I en dansk avis skrives det eksempelvis i dag at norsk utenrikspolitikk er Europas svar på Trumps «Amerika first».

Slike merkelapper smerter nok Støre mer enn Vedum.

Bedre sak for Sp enn for Ap

Selv om de fleste støtter Støre i sak, er det mange som mener dette er en dårlig sak for Ap å lage regjeringskrise på.

Derfor ble flere overrasket over Støres harde linje da han møtte pressen fredag ettermiddag.

Da var det ventet at statsministeren skulle vise en mer løsningsorientert linje ovenfor Sp. Istedet gjorde Støre avstanden større og hardere enn noen gang.

Både fagbevegelsen og store deler av partiets grasrot er sterkt kritisk til EUs strømpolitikk. Ap står også helt alene om dette på venstresida, men får klamme omfavnelser av liberale EU-tilhengere i Venstre.

Det er et standpunkt som nok vekker begeistring hos urbane og høyt utdannede sosialdemokrater, men som er vanskelig å kommunisere til det brede lag.

Man kan hevde til man blir blå at de tre aktuelle direktivene ikke har noe med strømprisene å gjøre, men selv ikke Trond Giske lyktes med å overbevise sine egne medlemmer i Nidaros om det.

For mange er dyr strøm og dysfunksjonelt kraftmarked uløselig knyttet til EU.

Maktkamp i maktkampen

For å komplisere ytterligere blir den harde linjen mot Sp i deler av Arbeiderpartiet tolket som et maktgrep fra Støre for å redde sin egen posisjon. I deres øyne er dette den perfekte manøveren for å lede oppmerksomheten bort fra intern uro og styrke sin egen posisjon.

Det er neppe tilfeldig at det er ganske stort samsvar mellom hvem som mener Støre gjør dette for å styrke seg selv, og hvem som i utgangspunktet har ønsket å kaste ham som partileder.

Det er likevel ikke fritt for at noen allerede er i gang med å møblere en ny regjering i sitt hode. Det er nok mange som går med en forsvarsminister eller finansminister i magen.

Som det ble antydet, muligens på spøk. Forsvinner Sp ut så får Støre plass til hele Aps valgkomite i sin nye regjering.

Bli kvitt fjøslukta

Likefullt er det mange som applauderer når Støre irettesetter Senterpartiet i en sak hvor de oppleves som dogmatiske. Det har mange lengtet etter mens Ap har svelget unna Sp-seire som Søgne, reversering av fylker, lensmannskontorer og tingretter.

Samarbeidet med Sp blir i deler av partiet pekt på som årsaken til Aps problemer.

Andre mener det er rene galimatias å bryte med Sp nå. Selv om Ap på kort sikt kan få en positiv effekt av alenegang, kan det være katastrofalt på lang sikt å støte fra seg en viktig alliansepartner.

I dagens konservative politiske klima er det slett ikke gitt at Sp forblir rødgrønt inn i evigheten.

Derfor er dette en skjebneuke ikke bare for Vedum og Støres regjeringsprosjekt, men også for skillelinjene og alliansene i norsk politikk.

Det som skurrer ligger også i en av politikkens naturlover. Vil man ha krise, så finner man alltid en sak å lage krise på. Men vil man finne en løsning, så finnes det alltid en løsning.

Det normale er at regjeingspartier bagatelliserer interne stridigheter. I denne saken har både Ap og Sp gjort sitt ytterste for å gjøre problemene større enn de trenger å være.

Ender denne uka med skilsmisse, så er det fordi partene virkelig ønsker det selv.

Nå er det i tillegg et åpent spørsmål om Ap er enige med seg selv.