På søndag kommer ungene mine til å stå og stirre på en tom vegg, samtidig som utallige unger i alle aldre åpner sin første gave i desember. Det er sirlig innpakkede sokker, tannbørster, og alskens duppeditter. Det er øl og akevitt til far, hudkremer og duftlys til mor.
Alle skal få. Hver dag. Frem til julaften.
Sånn har det blitt.
Jeg klarer ikke å la være å irritere meg over kalenderjaget som er i gang. Når ble liksom pakkekalender en standard? Nå har vi sågar kommet dit hen at man søker etter alternativer til pakkekalenderen.
Verden står ikke til påske.
I min barndom fikk vi alltid julekalender med små sjokoladebiter. Jeg husker enda den gangen jeg fikk en kalender som var formet som et lite hus. Jeg gledet meg til hver en luke, og det var alltid like spennende å se hvilken sjokoladefigur man fikk.
Jeg skal innrømme at mamma faktisk laget pakkekalender til oss ungene, en gang. Vi var fire i tallet, så det var ingen liten oppgave. Hun løste det ved at vi barna fikk åpne hver vår luke i firedagerssykluser. Det var spennende nok. Endelig skulle vi også få.
Men det ble aldri pakkekalender etter dette.
Den gang var jeg litt snurt da jeg besøkte venner, og kunne se gaver som hang sirlig innpakket på en vegg. Lengtende øyne kunne bare drømme.
I dag setter jeg pris på mine foreldres valg.
For jeg har aldri lidd noen nød. Og det har ført til at jeg ikke har denne tradisjonen tett på livet. Takk og pris for det. Pakkefri desember har sine fordeler.
Jeg vil faktisk påstå at pakkekalender har blitt et hysteri, som nå også har forflyttet seg til den voksne verden. Jeg snakker stadig med godt voksne mødre som fremdeles sender pakkekalender til sine håpefulle små. Langt inn i 30-årene.
For den eldste generasjonen må det hele virke ganske absurd. Enkelte kan enda huske tilbake til den tid hvor appelsiner var et eksotisk innslag i julefeiringen.
Nettet er fullt av mer eller mindre gode råd. Hvis man har 3–4 barn, kan man for eksempel løse det enkelt ved å pakke alle gaver inn i samme pakke. Vips, så ble 96 pakker til 24. Heldiggriser!
Enkelte tar sågar til orde for alternative pakkekalendere. Det snakkes om aktiviteter og kos, og mer tid med hverandre. Pakket sirlig inn, i små lukelapper på en vegg.
Jeg tilbringer tid med familien rett som det er. Det er faktisk noe av det kjæreste jeg gjør. Men jeg trenger ingen lapp for å få det til.
Psykologspesialist Line Marie Warholm ber oss om å legge lista lavere, samtidig som hun har gitt egne barn et dikt til dagen i førjulstiden. Men hun har et poeng om at vi bør senke lista.
Det er på tide å stoppe hysteriet.
Hva skjedde med den gode gamle sjokoladekalenderen? Spiser vi virkelig så mye snop i løpet av året, at denne har mistet sin sjarm og sin plass i juletradisjonene?
Det er ikke så farlig, så lenge du ikke bryr deg. Men søren heller, dette bryr jeg meg om.
Det er på tide å skrote pakkekalenderen. Gi heller sjokoladekalenderen en renessanse.
Publisert 30.11.2024, kl. 08.51