Snur Fotball-Europa på hodet med enkle grep: – Ikke meningen at vi skal være med

For to og et halvt år siden sto fansen igjen på Stade Francis-Le Blé i Brest og hyllet spillere som nettopp hadde blitt nedsablet 0–7 på hjemmebane.

Av Montpellier.

– Vi skapte verken drama eller skrek ut etter endringer. Dårlige tider flyr forbi, men vår støtte gjør det ikke, sier Yann Pondaven fra podkasten «Brest On Air» til NRK.

Følg Brest-Real Madrid via NRKs livesenter fra 21:00 onsdag!

Et halvt år senere tok Éric Roy over ansvaret som hovedtrener i Brest. 57-åringen spilte selv for Nice, Lyon, Marseille og Sunderland på 90-tallet. Som trener og siden sportsdirektør i Nice, falt han i unåde i 2011. Han reiste ned til Argentina med en ulisensiert agent – mot klubbens vilje.

Det kostet ham jobben.

Før klubbeier Denis Le Saint hentet ham til Brest i januar, 2023 – hadde han gått 13 år uten trenerjobb. Tidvis fungerte han som Ligue 1-ekspert for beIN Sports i den perioden, og fikk prøve seg som sportsdirektør i Lens og Watford.

Roy manøvrerte Brest til en sensasjonell tredjeplass. Prestasjonen utløste tittelen «Årets trener» by default.

– Han utrettet intet mindre enn et mirakel i fjor, sier Pondaven om måten han snudde utviklingen på.

– Hva gjorde han?

– Først og fremst handlet det om imponerende «human management». Han sørget for at hver eneste spiller passet inn i garderoben, skapte mange positive synergier og sørget for å holde alle involvert. Éric Roy brakte ikke med seg noen taktisk revolusjon til fransk toppfotball – og det var heller ikke hans intensjon. Brest spiller enkel fotball som fokuserer rundt dueller og andreballer, lyder svaret.

Hadde aldri spilt i Europa før

Den enkle oppskriften fungerer tydeligvis godt. Fram til bortekampen mot Sjaktar Donetsk, lå den lille mirakelklubben fra det nordvestre hjørnet av Frankrike inne blant de åtte beste lagene i Mesterligaen.

Selv etter 0-2-tap i Gelsenkirchen, har Roys gutter fremdeles alt å spille for når Real Madrid venter i siste gruppespillsrunde.

Så langt har det franske laget skrapet sammen ett poeng mer enn «Los Galacticos».

De åtte beste spaserer rett inn i åttendelsfinalene i turneringen. Skulle Brest klare det etter dueller mot giganter som FC Barcelona, Bayer Leverkusen og Real Madrid, hadde det vært litt av en prestasjon for en klubb som aldri før har gjort seg fortjent til spill i europacupene.

– Det er helt ellevilt. Man snakker om Leicester-sjokket i England for snart ti år siden. Det toucher på det nivået, altså, sier Paul Thomas Clay til NRK.

Han har tidligere kommentert Ligue 1 for Viaplay og følger de fleste av de største internasjonale ligaene tett.

Etter 13 poeng på de første 6 kampene styrer «Les Pirates» mot avansement under Roys ledelse. Ser man litt på de bakenforliggende tallene, skulle det ikke ha vært mulig.

– Hele stallen til Brest er verdsatt til 120 millioner euro. Og så skal de opp mot Real Madrid hvor Vinícius Júnior er verdt det dobbelte av det, alene. Det sier litt om mekanismene de er oppe mot, mener Clay.

– Hvordan har de lyktes på overgangsmarkedet for å skape et vinnerlag her?

– I fare for å bli litt tabloid her, så har de på en måte sin Chris Wood. I 196 centimeter lange Ludovic Ajourque har de en klassisk nier, av «kjøtt-typen». Og de spiller litt på det. De er blant lagene som slår aller mest innlegg fra kanten og slår gjerne langt. Pierre Lees-Melou, som de hentet fra Norwich, er en veldig god ballvinner. Så har de to indreløpere som løper som piska skinn ved siden av ham, raske kanter og en stor, sterk spiss i midten.

– Det er kanskje stygt å kalle det for neandertalerfotball, men det er kanskje litt gammeldags. Det ser i hvert fall ut til å fungere, da, legger han til.

– Verst i den franske ligaen

Det er heller ikke så rart at fansen til klubben med det lite sjarmerende navnet Stade Brestois 29, klør seg litt i øynene, akkurat nå.

– Vi kjenner vår fortid, våre røtter og det er derfor vi føler at Mesterligaen er «once in a lifetime». Jeg tar kanskje feil, men det føles som det ikke er meningen at Brest skal være med i europeiske turneringer. I hvert fall ikke ennå, sier Pondaven.

Onde tunger vil hevde at utvidelsen av Mesterligaen og endringen av konseptet, er gjort for å øke antall kamper – og dermed også skvise ut enda mer penger.

Det totale antall matcher i turneringa har økt fra 125 til hele 189.

I tillegg slippes 36 lag inn i turneringen, mot 32 fra året i forveien. Serie A og Bundesliga har begge fem lag med i konseptet, mens Frankrike fikk tre plasser, før også Lille fant veien inn i det gode selskap via kvalifiseringen.

Det er vanligvis den veien «Askeladdene» kommer inn, og foran årets utgave gjaldt det også klubber som Røde Stjerne (som slo ut Bodø/Glimt), GNK Dinamo, Salzburg, Slovan Bratislava, Sparta Praha og Young Boys.

Uansett hvor nederlagsdømte de er, får de nå åtte kamper i gruppespillet å vise at de flyter på.

Da seriespillene i Europa ble avsluttet i fjor vår, var det flere som dro sammenlikninger fra Brest og Lille i Frankrike, til Bologna og Atalanta i Italia (4. og 5.-plass i Serie A) og overraskelseslaget Granada (3.-plass i La Liga).

Den sammenlikningen er podkast-vert Pondaven ikke med på. Til det mener han de økonomiske forskjellene rett og slett er for store.

– Det er meningsløst om du tar en titt på fasilitetene i denne klubben. Brest er uten tvil verst i den franske ligaen når det gjelder fasiliteter som treningsbaner, akademi og stadion. Det finnes mange klubber i Ligue 2 som er bedre enn oss der, humrer Pondaven.

Bombet sønder og sammen

Så hva er det med Brest?

Er det byen? Neppe.

Det finnes knapt historiske bygninger i byen med rundt 140.000 innbyggere som befinner seg så langt vest som du kommer i den digre republikken.

Hvorfor? Fordi byen ble bombet sønder og sammen under 2. verdenskrig på grunn av de allierte strykenes iver etter å jevne ubåtbasen tyskerne hadde tatt kontroll over med jorda.

På 50-tallet ble byen gjenreist med hva man hadde for hånden. Det gikk blant annet i store mengder granitt og betong. Meningene er delte om hvor vellykket det ble.

– Byen ble bygd opp igjen med hastverk, litt sånn «The American Way», sier Pondaven og legger til at Brest er en typisk «blue collar city» der hardt manuelt arbeid dominerer yrkesveiene.

Spiller hos erkerivalen

Klubben vurderte å flytte oppgjøret mot Real Madrid helt til Stade de France, men møtte sterk motbør fra «sine egne». Stadionkapasiteten på drøye 80.000 fristet nok, men for hjemmefansen hadde det betydd en distanse på 600 kilometer – hver vei.

– Vi er så langt unna resten av Frankrike, og kanskje spesielt Paris. Det tar seks timer å kjøre dit, eller fire timer med tog, sukker Pondaven.

Klubben har nå droppet planene, men om du trodde byen Brest tar imot tusenvis av bortefans for øl, dans og slåssing i bykjernen på kampdagene i Mesterligaen – da tar du feil.

Det er Stade du Roudourou – halvannen time østover – som mottar den røde karavane fra vest på kampdagene.

Kursen stilles inn hjemmebanen til erkefienden Guingamp. Også den trenger dispensasjon fra UEFA for å huse kampene.

– Guingamp er litt mer bondelandet. Da de spilte cupfinalen for noen år tilbake, kjørte de noen kortesjer med traktorer inn til Paris. Litt sånn som Bryne kunne ha funnet på, sier Paul Thomas Clay.

Real Madrid venter

Byens eget stadion har også sin sjarm, men både fasiliteter og kapasitet (15.000 tilskuere) er langt unna hva UEFA krever på dette nivået.

Planen er å reise et nytt stadionanlegg i løpet av 2028. Den prosessen har pågått siden starten av 2000-tallet, så Pondaven og hans likesinnede forsøker i mellomtiden bare å nyte den europeiske drømmen.

I planene beskrives stadionet som «en rød og hvit båt i et grønt hav». Passende for en klubb som hører hjemme ved Atlanterhavets bredder, men enn så lenge venter kjøreturen ut på det franske bondelandet for Yann og hans likesinnede:

– Det er faktisk veldig imponerende å se strømmen av biler fra Brest til Guingamp på kampdager. Det forsterker bare følelsen av at vi opplever noe helt unikt.