Stormaktsspillet om Syria: Hva nå?

Syria vært en viktig alliert først for Sovjetunionen, og senere for Russland i Midtøsten.

De første årene av den syriske revolusjonen, da Assad-regimet slo hardt ned på opprørene som startet under den arabiske våren fra 2011, sendte Russland våpen til Syria – men det var Iran og Hizbollah som hjalp det syriske regimet i kampene på bakken. Det endret seg i 2015, da Russland formelt grep inn. Putins flystøtte til Bashar al-Assads styrker snudde krigen.

Da opprørsgruppene nå begynte å ta kontroll over flere syriske byer, bombet Russland dem for å støtte regimet. Men det gikk altså ikke denne gangen.

– Det er et stort strategisk tilbakeslag for Russland. Russisk etterretning har ikke forutsatt dette – de har ikke kunnet advare Assad om hva som var på gang, og de har ikke vært informert om at Assads posisjon var så svak. Bare for noen dager siden bombet man til Assads hjelp, da trodde man kanskje det var mulig å hindre hans fall, mener Kristian Gerner, professor i russisk historie ved Universitetet i Lund.

Han trekker frem at Russland har brukt store ressurser i Ukraina, og vært opptatte med krigen der. Nå må de prioritere å ikke miste de viktige basene de har i Syria – som havnebasen Tartus – og trå varsomt frem i samtaler med det som blir det nye regimet, mener han.

Russland blant annet trukket tilbake fregatten «Admiral Grygorovych» og lasteskipet «Inzhenier Trubin» fra den viktige havnebasen, ifølge ukrainsk etterretning.

Men ifølge det russiske nyhetsbyrået TASS har opprørerne full kontroll over distriktet Latakia, der blant annet denne basen ligger, i tillegg til en annen russisk base. De har likevel ikke tatt seg inn på basene. Det kan være et godt tegn for Russland.

Tyrkia har hatt en viktig rolle i kampen mot Den Islamske Staten (IS) i den syriske borgerkrigen. Samtidig har de i alle år støttet deler av opprørsstyrkene i provinsen i Idlib, ved Syrias grense til Tyrkia, med våpen og finansiering. De okkuperer også deler av Nord-Syria, som en del av det de anser som en kamp mot kurdiske grupper som kan true Tyrkias sikkerhet

Menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch (HRW) anklager Tyrkia for krigsforbrytelser i Nord-Syria, inkludert kidnappinger, plyndring, tortur og seksuell vold.

Situasjonen mellom Tyrkia og Syria har stort sett vært fastlåst etter en våpenhvile fremforhandlet av Russland i 2020, som ikke stanset angrepene mellom de to landene. Tyrkia har også slitt med å håndtere de over 3,5 millionene med syriske flyktninger de har i landet.

Den 7. juli, sa Tyrkias autoritære leder, Recep Tayyip Erdogan, at han ville invitere den tidligere syriske presidenten til samtaler.

Utenriksminister Hakan Fidan sa til Al Jazeera at Tyrkia vil føre en «normaliseringspolitikk» som del av Erdogans «visjon om fred». Samtidig understreket han at Tyrkia ikke ville svikte den syriske opposisjonen.

Men Tyrkias forsøk førte ikke til «noen resultater verdt å nevne, til tross for seriøsiteten og interessen til meglerne», sa Erdogan i en tale til det tyrkiske parlamentet i august.

Dette trekker flere eksperter frem som en grunn til at Erdogan kan ha latt våpen slippe inn i Nord-Syria.

Observatører mener Tyrkia mest sannsynlig var informert om offensiven til HTS på forhånd. Midtøsten-ekspert Michael Lüders sier til den tyske radiokanalen Deutschlandfunk:

– Det er ingen tvil om at Ankara ikke bare visste om offensiven, men også gir militær assistanse. Opprørerne trenger naturligvis tilstrekkelige våpen. Ser man på den geografiske situasjonen, kan de bare få dem fra Tyrkia.

Tyrkias mål er å styrte den kurdiske selvstyreadministrasjonen i Nord-Syria. De har sterk tilknytning til det kurdiske arbeiderpartiet PKK, som tyrkerne anser som terrorister.

Som mange andre land i regionen, er Syrias befolkning mangfoldig. Den største etniske minoriteten i landet er den kurdiske befolkningen, som har delvis selvstyre i Nordøst-Syria, ved grensen til Irak og Tyrkia.

Kurderne, med hjelp fra amerikanske kampfly, hadde en viktig rolle i å bekjempe terrorgruppen IS da de var på sitt største og styrte store deler av Syria.

Under kampen mot IS og den syriske borgerkrigen, oppnådde kurderne delvis autonomi. I Tyrkia ser de på disse områdene som en forlengelse av PKKDet kurdiske arbeiderpartiet (PKK). Mens mange kurdere ser på PKKs kamp som frigjøring, har Tyrkia presset på for at omverdenen skal dele deres syn på hvor stor terrorfare gruppen utgjør. PKK er terrorstemplet i både Tyrkia og EU..

Ifølge Fawas Gerges, professor i internasjonale relasjoner ved London School for Economics, har kurderne mest å tape i tiden fremover:

– Deres autonomi og sikkerheten er truet, sier Gerges til France24.

Kurderne står i en vanskelig skvis mellom opprørsgrupper med islamistiske røtter, og tyrkisk-støttede styrker som ønsker å gjøre slutt på kurdisk selvstyre.

– Dette er bare begynnelsen. Tyrkia og deres syriske allierte prøver å endre maktbalansen langs den tyrkisk-syriske grensen før Trump kommer tilbake til Det hvite hus, sier Gerges.

Politico peker på at Assad til en viss grad lot kurderne i Syria styre seg selv, og at det er usikkert om et nytt regime i Damaskus vil gi dem denne samme friheten – særlig siden opprørsstyrkene kan føle seg forpliktet overfor Tyrkia, som har vært en viktig støttespiller for dem.

Tyrkisk-støttede syriske opprørere har angrepet kurdiske styrker de siste dagene. Samtidig har representanter for kurderne tatt kontakt med israelske myndigheter for å be om hjelp og beskyttelse, melder Jerusalem Post.

USA gikk formelt inn i Syria i september 2014, for å gå til kamp mot ekstremistgruppen Den islamske staten (IS), som hadde tatt kontroll over store landområder i Irak og Syria.

USA og Tyrkia er allierte gjennom Nato, og enige om å bekjempe IS. Men i 2017 godkjente USAs daværende president Donald Trump at USA skulle bevæpne Syrias kurdiske milits, som de så på som en effektiv og viktig partner i kampen mot IS.

Med det skilte de lag fra Tyrkia, som fryktet at disse våpnene i neste steg kunne bli brukt mot dem selv.

USA støtter fortsatt de kurdiske styrkene Syrian Democratic Forces (SDF).

Opprørsalliansen som har ledet an i styrtingen av Assads regime, Hayat Tahrir al Sham (HTS), står på USAs terrorliste. USA har avvist at de har noe å gjøre med den siste offensiven, og vist til dette.

USAs president Biden har kalt Assads fall en «grunnleggende rettferdighet» etter tiår med undertrykkelse, men samtidig en «risiko og usikkerhet» for Midtøsten. Han sier USA følger nøye med på hva utviklingen i Syria vil bringe.

Ray Takeyh, seniorforsker for Midtøsten-studier ved Council on Foreign Relations, beskriver Assad-regimets fall som «et av de mest betydningsfulle tilbakeslagene for Iran siden Iran-Irak-krigen».

Han mener Irans såkalte «motstandsakseMotstandsaksen, som er en betegnelse på Irans samlede motstandsfront mot Israel, inkluderer Houthiene i Jemen, Hamas, Syria, Iran, og shiamilitsen i Irak.» nå er i ferd med å falle fra hverandre, og at deres innflytelse nå er begrenset til Gulf-regionen.

Iran har brukt proxyerProxy er noe som opptrer istedenfor, stedfortredende, med fullmakt fra eller som representant for. for å kjempe sine kamper i regionen, blant dem Hizbollah, som lenge var en av de viktigste aktørene i Syria.

Ifølge Institute for the Study of War har Hizbollahs involvering i Syria vært til stor hjelp for Assad, blant annet gjennom å gjenerobre opprørskontrollerte områder i sentrale deler av landet.

Det var også Hizbollah og Iran som var Assad-regimets viktigste støttespiller i starten av borgerkrigen fra 2011, før Russland formelt grep inn på regimets side i 2015.

Kort tid etter at opprørerne gikk inn i Damaskus, angrep israelske forsvarsstyrker sikkerhetsanlegg og et mistenkt iransk forskningssenter i Syria. I tillegg sendte de bakkestyrker inn i en buffersone ved GolanhøydeneIsrael okkuperte de syriske Golanhøydene i 1967, og har siden 1981 hevdet at området er israelsk. .

Iran har i årevis fraktet våpen via Irak og Syria til Hizbollah, Hamas og andre proxyer de benytter seg av i kampen mot Israel.

Uten Assad og et vennligsinnet regime i Syria, vil Iran mangle landkorridorer for å forsyne sin partner Hizbollah.

Israel har utført gjentatte angrep mot iranske mål i Syria det siste årene.

Israel okkuperte de syriske Golanhøydene i 1967, og har siden 1981 hevdet at området er israelsk.

Allerede i 2011 da borgerkrigen hadde rast i noen få måneder, bestemte Den arabiske ligaenEn politisk organisasjon som ble dannet i Kairo i 1945. Organisasjonen består av 22 medlemsland fra den arabiske verden, inkludert Palestina. I de første årene arbeidet ligaen primært for å sikre selvstendighet for arabiske land fortsatt under kolonistyre, deretter for å fremme arabisk enhet gjennom politisk og praktisk samarbeid mellom medlemslandene. seg for å ekskludere Syria som følge av landets brutale behandling av demonstranter som protesterte mot det autoritære regimet.

Det var også sterke forkjempere for å innføre økonomiske og politiske sanksjoner mot Assad.

Men i fjor skjedde det noe: Den arabiske liga besluttet å slippe Syria inn igjen, mot diverse betingelser. De ønsket å normalisere samarbeidet med regimet til Assad.

Målet var blant annet å stanse eksporten av narkotika fra Syria, som Assad brukte til å livnære sitt regime. Flere land håpet også på å kunne returnere de store mengdene syriske flyktninger i Midtøsten.

Et år senere, har Assad nå falt. Og hvis det nye regimet som dannes i Syria ikke ender opp med å ta en mer ekstrem retning, vil Gulf-statene kunne få en nøkkelrolle:

De kan bli sentrale for å gjenoppbygge Syria økonomisk, mener Said Sadek, professor i fredsstudier ved det egyptisk-japanske universitetet i Kairo.

– Golfstatene følger stort sett det amerikanerne sier. Og de kommer ikke til å finansiere et terroristregime, sier han til VG.

Men det nye regimet I Syria vil ha en svak hær, og bør trå forsiktig fram hvis de skal overleve, mener han.

– Det er ikke i deres interesse å slåss mot noen – ikke mot Iran, ikke mot amerikanerne, og ikke mot Russland. De trenger å normalisere relasjonene til andre land, og konsentrere seg om økonomisk utvikling og stabilitet.

Tareq Alotaiba, kommentator i Semafor, skriver at Gulf-landene ønsker å bidra til rekonstrueringen av Syria, så lenge det nye lederskapet kan overbevise Abu Dhabi og Riyadh om at de klarer å bygge en inkluderende, pragmatisk stat, og styre unna ekstremisme.

Qatar og Kuwait ønsket ikke normalisere forholdet til Assad, og mente at Damaskus ikke hadde gjort nok for å fortjene å komme tilbake inn i varmen i fjor. Likevel hindret de ikke Syrias retur til ligaen.