«Storsatsing uten slagkraft»

«Du bruker åtte og et halvt år av livet ditt på mobilen», sier tjeneste­piken Pernille (Kjersti Elvik) til publikum i starten av «Den stundesløse».

«Så hva om du bare kan skru den av i en time nå, og så er vi sammen, her, om dette?»

En skinnende, duvende, dansende Elvik skal ha store deler av æren for at komedien blir så god som den gjør på Den Nationale Scene.

Men Holberg-oppsetningen ved landets eldste nasjonal­teater er likevel ikke uproblematisk.

Stressa herremann

Som siste hovedscene­oppsetning før teateret stenger dørene for oppussing, slår Den Nationale Scene til med en ekte Holberg-komedie.

DNS har spilt «Den stundesløse» 13 ganger før.

Det er en komedie der hoved­personen er en type som er lett å kjenne igjen fra vår egen tid: en som stresser hele tiden, alltid har noe viktig han skal gjøre, men som aldri får gjort noe fordi noe annet stjeler oppmerksomheten hans.

En som klager over den forferdelige arbeids­mengden han har, og som i all sin travelhet ikke klarer å se andre enn seg selv.

Vielgeschrey (fritt oversatt: mye ståk og leven) er en sånn type.

På 1700-tallet var det uante mengder papir­arbeid som tok all hans tid. I vår tid ville det vært – ja, Pernille – det pålogga livet på mobilen.

Den parallellen er lett å trekke og lett å le av i denne forestillingen.

Det er også forståelsen av hva å være stundesløs er: Det blir ganske åpenbart i Eirik del Barco Soleglads tolkning av den selv­opptatte, stressa og dermed også utilsiktet hensyns­løse hoved­person.

Hatter og barter og briller

Forestillingen følger et klassisk Holberg-mønster.

Hoved­personen lar seg styre av sine svakheter (eller viktigheter), hvorpå tjener­skapet spiller ham et puss som både løser historiens hoved­konflikt og latterliggjør hoved­personen.

Herr Vielgeschrey bestemmer seg i et stresset øyeblikk for å gifte bort sin datter Leonora til en bokholder i stedet for til hennes utkårede, Leander.

Dypt ulykkelig legger Leonora sin skjebne i tjeneste­jenta Pernilles hender, og handle­kraftige Pernille ser sitt snitt til å spleise Leonora og Leander og i samme slengen gifte bort gammeljomfruen i tjener­staben.

Metode: et skikkelig narrespill med hatter og barter og briller og alt som skal til.

Og narrespill er alltid gøy.

Sparker nedover

Tross utrettelig innsats fra Elvik og en solid komedie­karakter fra Soleglad, drar forestillingen seg ikke skikkelig til før i andre akt.

Forvikling får sving på sakene.

Og selv om Holbergs komedier kan sies å være moralske, tar mobil-talen i starten av stykket litt luven av en snerten åpning.

Men ikke minst er åpnings­scenen med gammel­jomfruen Magdelone (Jon Ketil Johnsen) en vekker: Når Pernille forklarer publikum at døtre på 1700-tallet var prisgitt sin far med tanke på valg av ektemann, skyter Magdelone inn en replikk om at «i noen parallell­samfunn er det slik i Norge også i dag».

Dette halvhjertede forsøket på kontekstualisering sier noe om teaterets syn på «oss» og «dem».

I teaterets podkast og i program­heftet uttales det samme om religiøse parallell­samfunn: at disse samfunnene finnes i Norge (og underforstått: men det er selvsagt ikke oss).

Replikken om parallell­samfunn sparker nedover og inneholder et premiss for hvordan vi skal se verden – og om hvem teateret er for.

Den kunne med fordel vært utelatt – selv om Pernille avfeier det hele med at «Det skal vi ikke snakke om nå – nå skal vi ha det gøy».

Og hun holder det hun lover: Det blir ganske gøy.

Ensomhet som konsekvens

Hvordan spiller man i 2025 ut en forvekslings­komedie der far velger brudgom for sin datter? Eller der gammel­jomfruen heller ikke kan gifte seg før Vielgreschrey finner en mann til henne?

Løsningen er å la gammel­jomfruen spilles av en mann for å latterliggjøre det gammeldagse med komediens premiss, og slik fungerer dette fint.

Holberg var opptatt av likestilling, og selvsagt er Pernille så lur at Leonora får Leander, gammel­jomfruen får bokholderen, alle er glade og Vielgeschrey sitter alene tilbake.

Kjersti Elvik loser publikum muntert og stødig gjennom en noe tung førsteakt og forløsende andredel.

Elvik er perfekt i rollen.

Alt det gammeldagse ved forestillingen understrekes i en estetikk preget av modernisert kostyme­drama, det overdrevne og overdådige i kostymene understreker karakterenes syn på seg selv og gjør dem lette å le av.

Narre­spill er gøy.

Men hvor rammende er Vielgeschreys skjebne? Avslutningen der han sitter alene igjen peker mot ensomheten som konsekvens av å velge seg selv fremfor å investere i felles­skapet.

Men ensomheten peker også på en annen ting: Mennesket er slett ikke alene. I mørket er det jo bare å plukke frem mobilen.

Det er nesten så jeg skimter at Vielgeschrey har den der på inner­lommen.

Se kritiker Karen Frøsland Nystøyl anmelde stykket i «Nyhetsmorgen»: