Stortalentets depresjon: – Hun mistet seg selv, og vi mistet Lotta

– Jeg mista den sprudlende, ekstremt livsglade jenta, som jeg pleier å være. Jeg mista gleden for veldig mye.

Lotta Flatum er åpen om den tunge tiden.

Hun er en av Norges fremste diskoskastere og ønsker bli en av verdens beste. I 2023 vant hun bronse i U23-EM, men det siste året har vært tungt. Blytungt.

Kastene ble kortere og kortere. Vektene ble vanskeligere å løfte. Hun kom inn i en vond spiral og vet hvorfor.

– Etter 2023-sesongen så var jeg ekstremt motivert. Jeg var veldig nærme både å kvalifisere meg til EM og til OL i 2024 og hadde akkurat tatt en bronse i U23-EM. Så var jeg litt dum og ikke tok ferie, som jeg skulle ha gjort, sier Lotta Flatum.

Nedturen

I stedet fortsatte hun å trene for fullt. I oktober 2023 sa det stopp. Hun kjente på smerter hun aldri før hadde kjent på. Først trodde hun at det var muskulært, men smertene i ryggen og beina ville ikke forsvinne.

I desember ble hun operert for prolaps. Da startet den store nedturen.

– Jeg trodde motgangen skulle stoppe der.

Men motgangen endte i depresjon, lite matlyst og vektnedgang.

Etter operasjonen fikk hun ikke trent tilstrekkelig. Hun kunne verken løfte tunge vekter eller kaste med full intensitet. I starten av 2024 fikk Flatum raskt merke at kroppen ikke spilte på lag. Diskosen gikk ti meter kortere enn på samme tid før året før.

Da sa det stopp.

– Jeg gikk rett og slett litt på veggen. Og ble ganske deprimert, sier Flatum.

– Vi mistet Lotta

Hun trener hjemme på gården i Hadeland. Det er november, mørkt, rundt null grader og fukt i lufta, men inne er det varmt og lyst. Lotta Flatum, med hjelp fra familien, har bygd sitt eget kasterom. Om hun løper fra bolig sin, bruker hun tjue sekunder til trening, men da hun slet med depresjon, gikk det saktere.

– Det var tungt å gå opp trappa. Det var tungt å komme seg ut på trening. Det var mye tårer. Til slutt skjønte ikke mamma og Roar (treneren) hva det var for noe. Jeg er ikke vant til å grine, men jeg klarte ikke å se på at den diskosen ikke gikk lenger.

Moren, Christin Flatum, lytter til datterens historie. Hun så at Lotta hadde det vondt.

– I starten, da vi så i Portugal at diskosen ikke gikk så langt, var det liksom ingen som sa noe. «Alle bare slo seg til ro med det. Det kommer.» Men etter hvert som vi gikk utover i sesongen og diskosen gikk enda kortere, da så jeg at Lotta ble mer og mer deprimert.

– Og det vi så mest ...

Moren ser bort mot datteren og sier:

– Du lo jo nesten ikke av noe.

– Jeg gjorde alt for å prøve å løfte henne. Det var ikke lett. Hun mistet seg selv, og vi mistet Lotta. Det er først etterpå at jeg skjønner hvor alvorlig det var. Når man ser tilbake på det.

Datteren utdyper:

– Jeg trente mye og spiste for lite. Og gikk ned en del i vekt på grunn av det. Treningene ble dårligere og dårligere. Og jeg ble svakere og svakere i styrkerommet. Og vekter som hadde gått opp lett to måneder før, de gikk plutselig ikke opp.

– Hvordan var du mot deg selv?

– Man er litt slem mot seg selv. For jeg mente selv at jeg fortsatt var 100 prosent motivert for kastinga. Og at den sto i hovedfokus. Men da tenker man hele tida at: «Ja, men du kasta dårlig i dag. Det er din egen feil». Så det var veldig tøft.

Motvind er best

Det er god stemning i kasterommet hjemme på Hadeland. Nå er det diskosen som møter veggen. Og ikke Lotta. Tårene er byttet ut med håp og motivasjon. Hjelpen hun har fått fra Olympiatoppen og familien har vært viktig.

– Jeg kjente at med en gang man fikk prata ut om det og fikk søkt hjelp, så ble alt så mye bedre med en gang. Og alt med ernæringsbiten og restitusjonen òg, den har jo blitt veldig bra. Det merker man både på trening og i hverdagen, og i hvert fall i styrkerommet, da. At vektene går opp igjen. Og det føles veldig bra.

Moren legger til;

– Vi gikk en del turer. Ellers har du vært en del borte hos oss for ikke å være for mye alene. Vi lager mat sammen, passer på at du får til noen skikkelig store middager.

I kasterommet henger det et sitat av Carl Lewis. En av tidens største friidrettsutøvere. Lotta Flatum leser opp:

«Hvis du ikke har troen på deg selv, vil du alltid finne en måte å ikke vinne på.»

– Jeg har funnet ut at det å være nedfor, lei seg og deprimert, det funker ikke. Hvis du har tenkt å bli verdens beste diskoskaster, da må du være frisk i hodet. Og klar for å trene. Og for å gjøre det som skal til. Så vi prøver ikke å finne noen måter å ikke vinne på, nei. Her prøver vi å komme oss rundt det. Og finne best mulig treningsmetode for meg.

Nå er livet lysere og veien til VM om ti måneder er kortere. Hun er i medvind. Med seg har Lotta Flatum en hilsen fra norgesrekordholder Mette Bergmann. Den er skrevet på en diskosplate hengende på veggen:

«Lykke til. Motvind er best».