«Svenske tilstander»: Er det tanken om straff som blir svensk?

Vi ser en økende aksept for bruk av tvang og sanksjoner – særlig overfor barn og unge, skriver innsenderne. (Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB)

KRONIKK: Den egentlige norske tilstanden er fortsatt preget av forsiktighet med straff, troen på hjelp framfor sanksjon, og viljen til å bygge alternativer til fengsel. Spørsmålet er om vi klarer å bevare dette særtrekket i møte med en stadig mer strafferetorisk tid.

De siste årene har det skjedd et tydelig autorativt skifte i retorikk og praksis på flere samfunnsområder i Norge. 

Som forskere på barn, unge og straffegjennomføring ser vi en dreining mot en mer straffeskjerpende tilnærming, og en økende aksept for bruk av tvang og sanksjoner – særlig overfor barn og unge. Utviklingen preger alt fra skole og barnevern til psykisk helsevern og strafferettspleien.

Politiet er blitt bevæpnet. Lærere får utvidet adgang til å bruke fysisk makt. Skjermer skal fjernes. Barnevernsinstitusjoner blir mer restriktive. Og selv om barn som hovedregel ikke skal i fengsel, skal det bygges flere fengsler.

Denne utviklingen må ses i lys av de siste års advarsler mot og frykt for «svenske tilstander» - et skrekkscenario av økende vold og alvorlig organisert kriminalitet. I dette landskapet er det viktigere for politikere og beslutningstagere å vise handlekraft fremfor å være kunnskapssøkende.

Vår bekymring er derfor at det er straffetenkingen som blir svensk: en mer kontrollerende og strafferetorisk vending.

I den nye boka Det samfunnsskapte utenforskapet stiller vi blant annet spørsmål omkring denne utviklingen. Kan måten vi snakker om unge, kriminalitet og utenforskap på stå i fare for å fremme en politikk som kan virke mot sin hensikt?

Den norske tilstanden

Sett utenfra har Norge fortsatt særtrekk som gjør straffesystemet vårt «eksepsjonelt» i internasjonal sammenheng. Vi har lenge hatt en velferdsorientert og human straffepolitikk med lave fangetall og stor vekt på rehabilitering og alternativer til fengsel.

I motsetning til Sverige og Danmark, hvor bruk av fengselsstraff overfor unge har økt, har Norge gått motsatt vei. Færre personer under 25 år soner i fengsel, mens andelen som får alternativer som elektronisk kontroll og samfunnsstraff har økt. Tilbakefall til kriminalitet er lavere ved alternative reaksjoner. Forskning viser at straff rammer skjevt, og særlig hardt, for de mest marginaliserte unge, som også ser ut til å tåle fengsel dårlig.

Til tross for et hardere offentlig ordskifte viser befolkningen en vedvarende tro på rehabilitering. De fleste nordmenn ønsker ikke strengere straffer eller mer avskrekking, men tiltak som hjelper lovbrytere tilbake til samfunnet.

Dette minner oss om hva som egentlig er den norske tilstanden: en grunnleggende forsiktighet med bruk av straff, og en vedvarende tro på at alternativer til fengsel nytter.

Glidende overganger

På tvers av politikk, forskning og praksis er det unison enighet om at utenforskap er en sentral årsak til kriminalitet. Selv i en tid med skremselsbilder av «farlige unge» sier alle at utenforskap må bekjempes, og at dette krever samarbeid mellom politi, skole, barnevern og helsevesen. 

Som Oslo politidistrikt uttrykker det: Politiet alene kan ikke løse de komplekse utfordringene ungdom i risiko står overfor, og etterlyser tettere tverrfaglig samarbeid. Det jobbes raskere og tettere, tidligere og tverrfaglig.

Når tiltak flettes sammen, blir grensene mellom hjelp og kontroll uklare. Manglende informasjonskontinuitet, rolleblanding og et fragmentert hjelpeapparat skaper tiltakstretthet – både blant profesjonelle, familiene og hos ungdommene selv. 

I mangel av en åpen dialog med ungdommen åpnes det for å dele informasjon mellom tjenester uten samtykke. Det som skal være hjelpsomt kan oppleves som tvang eller overvåking.

Spørsmålet er om vi er på vei mot en mer proaktiv strafferett - en sosial- og kriminalpolitikk som glir over i hverandre, men styres av ulike og dels motstridende logikker. Resultatet kan bli et økende tillitsunderskudd som allerede preger mange unges forhold til systemet.

Utenforskapets områdespesifikke språk

I politikkutformingen ser vi tendenser til en ny områdespesifikk inngrepsvillighet, med forslag om visitasjonssoner, mer politi og obligatoriske foreldretiltak i «utsatte områder». 

Som advart om fra danske forskere står en slik kriminalitetsbekjempelse i fare for å skape en praksis hvor deler av befolkningen underlegges andre lover enn øvrige borgere. Dette er gjerne mennesker som også har erfart etnisk diskriminering på arbeids- og boligmarkedet.

I debatten kobles utenforskap i økende grad til innvandring, familiemønstre, integrering og bosetting. Foreldres utilstrekkelighet og særlig fraværet av far settes under lupen. Tonen er ofte ansvarliggjørende og moralistisk – som om det var «oss» og «dem».

Et illustrerende eksempel er da Abid Raja, som også har foreslått obligatoriske foreldrekurs i «utsatte områder», i debatten på NRK uttalte: 

«Jeg vil ikke henge ut Furuset, men la oss ta det som eksempel på et problemområde. Hvis du blir født på Furuset og klarer deg, da har du virkelig fått det til. Sannsynligheten for å havne i en kriminell løpebane er ekstremt stor.» 

På en bortekamp få dager etter uttalelsen fikk et ungdomslag fra Groruddalen høre omtrent det samme ropt mot seg fra jevnaldrende: «Jævla ghetto drittunger, dra tilbake til Furuset!». Aktive gutter som er stolte av hvor de kommer fra, men som nylig har erfart at vold kan ramme en kamerat.

Hendelsen illustrerer hvordan tonen i den offentlige debatten, tabloide fremstillinger, grove generaliseringer og feilaktige sammenstillinger av kriminalitet og bosted, griper inn i ungdommers liv og påvirker hvordan de blir møtt og forstått. De små dryppene av krenkelser kan tære på fremtidstroen, selvbildet og fortellingen om hvem man er og hvor man hører til.

Den norske tilstanden fremover

Vi lever i en tid der både politikere og offentligheten ser ut til å akseptere mer tvang og kontroll, en vilje til å innskrenke unges frihet. Utviklingen skjer raskt, uten at de viktige prinsipielle debattene tas. 

Samfunnet kommuniserer fortsatt at beskyttelse av unge, hjelp og rehabilitering er målet, og viktigheten av å ivareta våre barns beste. Likevel mener vi overordnet at debatten og politikken om unge i risiko representerer en autoritativ og repressiv vending, på tross av at alle er enige om at vi jobber for å bekjempe utenforskap.

Dersom vi skal snakke om «svenske tilstander» i Norge, handler ikke dette utelukkende om voldsbølger og kriminalitetsvekst – men mer tro på straff. 

Den egentlige norske tilstanden er fortsatt preget av forsiktighet med straff, troen på hjelp framfor sanksjon, og viljen til å bygge alternativer til fengsel. Spørsmålet er om vi klarer å bevare dette særtrekket i møte med en stadig mer strafferetorisk tid.