Toppleder i etaten? Nei takk

Tina Søreide, Trude Vollheim, Christine Meyer og Anitha Krohn. Foto: Paul S. Amundsen/E24, Gorm Kallestad/NTB, Skjalg Bøhmer Vold.

Å være øverste leder for en etat i Norge er som mellomlederjobben fra helvete.

Dette er en kommentar

Mellomlederrollen er fryktet; daglig møter man høye krav fra sjefen, krav som må videreformidles til ansatte. Setter de ansatte seg på bakbeina, er skvisen reell.

Når sjefen i tillegg er et departement med sin politiske agenda, og de ansatte er fagpersoner på sin hals, kan konfliktnivået nå nye høyder. 

Denne uken pakket Konkurransetilsynets direktør Tina Søreide sammen sakene sine, det meldte hun på tilsynets interne nett, ifølge DN. 

Det skjer etter en prosess med varslinger mot henne, varslinger hun mener er tilbakevist.

Søreide tiltrådte i 2022 og under hennes ledelse har dagligvarebransjen vært tilsynets store fokusområder.

Konkurransetilsynet er et tilsyn som har stor betydning for norske forbrukere. 

Det er ingen tvil om at hun har stått under et press for å gjøre noe med konkurransesituasjonen i dagligvaremarkedet, både politisk og fra publikum.

Samtidig sitter fagfolkene og prøver å holde sin faglige integritet. 

Søreide sier selv at hun kunne ha fortsatt i jobben med støtte fra departementet.

Hva har skjedd i kulissene? Når omtrent hver femte ansatt i tilsynet har varslet om lederstilen hennes og uforsvarlig arbeidsmiljø, ifølge NRK, så er det alvorlig. 

Er det feil ledertype for dagens arbeidsliv?

Kanskje tilsynet bør gå for en med mer ledererfaring fra det moderne næringslivet enn en med professortittel; den evige fagperson versus ledertype-diskusjonen?

Eller illustrerer dette et av poengene i snakkisboken til Martin Bech Holte om en lite endringsvillig offentlig sektor?

For historien ser ut til å gjenta seg.

I fjor, omtrent på samme tid, trakk Trude Vollheim seg som direktør for Arbeidstilsynet.

Dette gjorde hun etter at Arbeids- og inkluderingsdepartementet fikk varsel om kritikkverdig forhold i tilsynet, ifølge Aftenposten ble det beskrevet som en “fryktkultur” i etaten. Hun ledet etaten gjennom flere krevende prosesser og omstilling.

Er det en uheldig trend at ledere må gå på grunn av det varsles mot dem?

I arbeidsrettsmiljøer gikk det en debatt i fjor om dette, rundt arbeidsmiljøloven og varsling. Varslingsreglene kom i sin tid i stand for å være en kanal for å avdekke korrupsjon og kriminalitet. Men det viser seg at i de fleste tilfeller gjelder varslingene arbeidsmiljøet, mobbing og trakassering, blant annet ifølge et leserbrev fra Abelia til Dagsavisen i fjor.

Knut Olav Åmås etterlyste i Aftenposten i fjor høst bedre ytringskultur i organisasjons- og næringslivet. Retningslinjer rundt retten til å ytre seg, og bli hørt, uten at det må gjøres som et formelt varsel.

Det er ikke alltid det er varsler involvert. Men bråk blir det likevel.

Kan det ha noe med den støtten sjefen får?

I det private næringslivet vil lederen ha støtte fra styret i tøffe omstillinger.

Når det er staten som er eier, er departementene like klare og sterke i disse situasjonene?

En toppleder som står foran store utfordringer, som for eksempel omstillinger internt eller med stort offentlig press, trenger mye støtte.

Tina Søreide sa til E24 da hun gikk av at arbeidsmiljø og ytringsklima har vært tema i hennes arbeid fra dag én. Det betyr at en del av utfordringene hun møtte, har vært kjent på forhånd.

I 2017 gikk Christine Meyer av som direktør i SSB etter lengre tids uro rundt omorganisering, noe som kulminerte i en konflikt med Finansdepartementet og manglende tillit hos daværende finansminister Siv Jensen.

I 2018 måtte direktør for Utdanningsetaten i Oslo, Astrid Søgnen gå av, selv om hun ønsket å fortsette. Det var etter lang tids uro rundt Oslo-skolen og uenigheter mellom byrået og utdanningsdirektøren.

Anita Krohn gikk av som administrerende direktør i Innovasjon Norge i 2019, en overraskende, men for så vidt udramatisk avgang etter fem år med store omorganiseringer, men det er ingen tvil om at det blåste friskt rundt Krohn da hun ledet det statlige selskapet.

Hva med Hilde Tonnes exit fra Statnett? I en podkast hos Nettavisen uttalte hun i februar i fjor blant annet at strømprisene i Norge er lave og at nordmenn er for godt vant med lave energipriser. Til P4-nyhetene gikk hennes sjef, energiminister Terje Aasland ut og presiserte hva en Statnett-sjef kan og ikke kan uttale seg om.

Tonne avviste senere at denne hendelsen hadde noe med hennes adgang å gjøre, men det illustrerer at som toppleder i et statlig selskap må man tenke både strategisk forretningsdrift, men man må også være diplomatisk.

Så neste gang det ringer en rekrutterer som vil ha deg som toppleder i en stor og viktig etat, husk:

Det blåser på toppene, men kanskje aller mest på toppene i offentlige etater.

Er det en elefant i kommentaren her at alle de nevnte eksemplene er kvinner? Mulig det. Men det får være tema en annen gang.