Tribuneavhengig

Frimerker og fjelltopper, det er en greie for noen. Men fotballbaner – jo, det er noen som samler på det også.

Fjelltopper forsvinner ikke. Men fotballklubber rykker ned, og da oppstår et problem. Banehopperne må reise til klubbene som rykker opp.

For drammenseren Frode Trolsrud Berg holdt det ikke lenger å bare dra bort på Marienlyst for å se på Strømsgodset. Heller ikke å reise til London for å se sitt Tottenham. Han ville ha mer. Og stadig flere baner.

220 er det magiske tallet, det er hjemmebanene til de 220 høyest rangerte lagene i Storbritannia. Målet er vanskelig å nå. Og kommer du dit, er sjansen stor for at du mister det i mai. Hvert år.

Da begynner jakten igjen.

Skitten sjarm

Frode har vært der. På stadionfjelltoppen, med de 220 magiske, britiske fotballbanene i beltet. Så, i mai 2023, mistet han sju baner, på grunn av nedrykk og klubber som fikk nye stadioner.

– Det er sant, jeg kommer aldri i mål. Jeg blir aldri ferdig.

Nå er han registrert med 212 tellende stadioner, noe som er fjerde mest blant 1232 norske banehoppere.

Groundhopping er en slags samlemani, i flere europeiske land. Her hjemme handler det oftest om baner fra «balløya», etter et regelverk utarbeidet av Supporterunionen for britisk fotball.

Mange har de store, få har de små.

For de som er hekta, er det sjarm i det skitne. Fliser som flasser og teppe på toalettet i et gammelt klubbhus hvor de får servert te i pausen og en kald en etterpå. Tribunesliterne står på barrikadene og mener fotball skal spilles i helga, og at opplevelsen er best på stadion.

Det handler lite om 74.310 tilskuere på Old Trafford eller «Marching on Together» på Elland Road. De gode minnene for groundhopperne kan være «stadioner» som består av et rekkverk rundt matta, to skrøpelige mål og en 16-meter som er sånn cirka 16 meter.

Det er sånne baner folk har i nærheten av seg. Det er sånne baner også messier, ronaldoer og haalander spilte på da de hadde store drømmer og for store shortser.

Det er tilbake til start. Det er den opprinnelige og ekte fotballen.

Noen steder Berg har besøkt har det bare vært rundt 30 tilskuere på kampene. Da har ikke engang wags og kids giddet å komme.

– Da lurer jeg litt på hva jeg driver med.

– Men det er vel noe sjarm i det?

– Absolutt. Premier League er en pengemaskin. Det er ekte der også, men mange engelskmenn er priset ut. Nedover i systemet er det genuint fortsatt.

Spesielt i og rundt de store byene har Frode vært på stadioner tett-i-tett.

På et tidspunkt, mens han bodde et år i London, innså han, klokka 3 en natt, at han måtte roe ned litt. Det hadde gått for langt.

Norsk bane har gått verden rundt

Arkitektene tegner stadig mer spektakulære stadioner, men det er én ting de ikke får gjort noe med: omgivelsene.

Noen av de kuleste banene er verdenskjente på grunn av hvor de er bygget og hva som er rundt dem, og et av anleggene som ofte dukker opp i internasjonale kåringer er norsk.

Her er noen av de mest spesielle fotballstadionene på kloden:

Spesiell samling

Folk som samler på opplevelser, sparer på minner. Men mange tar også med seg noen andre ting fra hvert sted. Det kan være postkort fra en campingplass, en kjøleskapsmagnet fra en fjellandsby eller rett og slett en lokal skinke som nytes for å få ferien til å vare litt lenger.

Banehoppere sparer gjerne på, pins fra klubbene de besøker, krus eller kampprogrammer.

Frode Trolsrud Berg fikk fra start en hang-up på luer. Ja, vinterluer.

– Den første turen var i desember, så det var kanskje derfor.

– Så du har 220 luer?

– Nei, det er jo ikke alltid de har. Hvis jeg er der i mai eller august, er det ikke sikkert de har fått inn luene ennå. Og i slutten av desember eller i januar kan det være utsolgt.

I tillegg til alle registrerte banene, har 46-åringen en del til. Han har vært på 314 britiske, nåværende eller nedlagte, stadioner.

– Så hvor mange luer er det snakk om?

– Jeg har nok godt over 200.

Og så sparer han på togbillettene. Det har blitt noen tusen miles på britiske skinner, noe elevene til engelsklæreren har merket.

– Det hender jeg kjører spillet «to og femti plukk opp», og kaster dem ut på gulvet. Og så blir det en geografikonkurranse hvor de skal plassere dem på kartet.

Skeiv rekordbane

Du har neppe hørt om Hallam FC, og antakeligvis heller ikke Sandygate. Sistnevnte er klassifisert som verdens eldste fotballbane av rekordloggførerne i Guinness, med åpningskampen andre juledag 1860.

Det er i dag plass til 1300 tilskuere der, hvorav 250 er under tak. Hallam spiller på niende nivå i England, og er dermed ikke en kandidat på den norske banehopperlista.

Banen bærer preg av å være en 164-åring, og i hver sin omgang må lagene spille i slak oppoverbakke.

Wembley er ikke verdens eldste, men stadionet fra 1923 er muligens klodens mest kjente, og kaller seg selv «The Home of Football».

Landskamper, finaler, VM, EM og OL. Men anlegget er også brukt til hundeløp, boksing, friidrett, rugby og speedway. For ikke å snakke om konserter. De fleste storhetene har spilt der, og i 1985 var atter en gang verdens øyne rettet mot Wembley, da veldedighetskonserten Live Aid ble arrangert der.

I 2003 ble de berømte tvillingtårnene revet, og fire år seinere sto nybygget klart, blant annet med 2618 toaletter – noe som skal være mer enn noen annen stadion i verden.

Tribunetabbe

Frode Trolsrud Berg er et barn av Tippekampen-generasjonen som satt klistret foran skjermen klokka 16 på lørdagene, ikke minst når favorittlaget Tottenham spilte. Han fikk en forsmak på tribunelivet under en studietur til England i 1996, men det var først i romjula 2008 han ble smittet av stadionsyken.

Etter en tur hvor han var på St. Andrew's i Birmingham og Bloomfield Road i Blackpool fortalte onkelen hans om banehopperlista. Han ble trigget, og bestilte umiddelbart en tur til vinterferien også.

Han reiste mye med broren i starten. Det ble mange turer, og for å få med seg mye gjorde de det billigst mulig. En gang tok de nattbussen fra London til Sunderland, en tur på 460 kilometer.

– Jeg var fullstendig døgnvill da vi kom til Stadium of Light for å se Sunderland mot Southampton, og plutselig begynte jeg å rope på feil lag.

– Du ropte Southampton?

– Nei, Charlton. I hodet mitt var jeg fortsatt nede i London, hvor vi så Charlton dagen før.

Stadium of Light er forholdsvis ny (1997), men bortsett fra at han helst liker ståtribuner, finner Berg noe unikt ved alle stadioner han besøker.

– Jeg likte meg veldig godt på The Meadow, hvor jeg så Chesham United mot Hemel Hampsted Town 1. januar. Over den klassiske ståtribunen var det et blikktak som det drypte regn gjennom.

Men turene hans handler ikke bare om det som skjer innenfor stadionportene.

– Jo lavere nivået er, desto tettere kommer du på folk og samfunnet. Derfor liker jeg å ta en overnatting der, gå på det lokale museet og få med meg historien. Da blir jeg også kjent med stedet hvor jeg ser kamp.

Geografiforståelse

George Parkin har litt kortere vei til kampene, siden han faktisk bor i England. Men lidenskapen er den samme, noe han dokumenterer på Facebook-sida The Oldham Groundhopper – hvor han har 82.000 følgere.

– Noe av det fineste er at det gir meg en grunn til å dra et sted jeg ellers ikke ville reist til. Du får en følelse av geografien vår, og så møter jeg hele tida nye mennesker.

Han følger klubben i sitt hjerte, Oldham Athletic, landet rundt. De spiller nå i National League, som er femte nivå, den øverste serien utenfor «ligasystemet».

Klubben ble stiftet i 1895, og var i Premier League seinest i 1994. Siden har det gått nedover med Latics, hvor Gunnar Halle fortsatt er en stor helt, med 188 kamper i de «gylne» åra på starten av 90-tallet.

– Jeg liker spesielt non-league-fotballen, for det er dét fotball handler om. Folk er ikke «priset ut», det er fotball for arbeiderklassen.

For George Parkin handler det litt om en slags tidsreise, og derfor ser han flere kamper i uka utover sitt kjære Oldham.

– Mindre stadioner med ståtribune, det er sånn det var også hos de støre klubbene før.

Spesielt billettprisene opprører ham.

– Noen av prisene er rett og slett skandaløst høye. Du må faktisk lavere enn National League for å se hva non-league virkelig handler om, mener engelskmannen.

Også han trekker fram Hallam, som spiller på verdens eldste bane. Det kom ikke særlig mye godt ut av koronatida, men noen klubber har faktisk dratt nytte av det.

– Før pandemien dro de under 100 på kampene. Men da de store klubbene ikke kunne ha publikum på kampene, var det mange som oppsøkte klubber som Hallam. Og de likte det. Mange har fortsatt å gå på kampene, og nå kan de han over 1000 tilskuere.

Opptak av kirkeklokker

– Det er noe fint ved det at målet ikke er statisk, men endrer seg hvert år. Dermed blir det ikke slutt på leken.

Lise Kjølsrød er professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo. Hun hadde ikke hørt om banehopping før, men har forsket på samlere. Og det finnes ingen grenser for hva folk jakter på.

– Jeg vet at det er noen som samler på lyden fra kirkeklokker som ringer. Grensene ligger bare i fantasien.

Og i lovverket og hva som er sosialt akseptabelt.

En kjent kunstsamler vil kunne oppnå høy status i visse kretser. En som samler på fotballstadioner vil bli sett opp til i andre miljøer.

Kjøllsrød deler det ofte i to kategorier: serier og actions. Innsamlingen av alle banene blir da en serie. Og så handler det å komme langt i serien.

– Men hver bane kan være en action. Og jo vanskeligere en sånn action er, desto tøffere og stiligere og kjekkere er du selv.

For disse banene ligger ikke i nabolaget ditt. Hopperne, som andre samlere, bruker mye tid og penger på hobbyen sin.

– Og kunnskap. Det er veldig sentralt at dette er en kunnskapsgenererende aktivitet. For det er ikke noe gøy å holde på, om du ikke vet noe om historien til det du samler på.

321 meter mellom rivaler

Før startet fotballkampene i England 3PM på lørdager. Nå er de spredd rundt hele helga, og det er derfor mulig å få med seg flere baner i løpet av en tur. Du kan til og med rekke en tidligkamp og en seinere på dagen samme dag, hvis avstanden ikke er for stor.

Noen steder er avstanden så kort mellom banene at det er mulig å gå, men rivaliserende klubber spiller av både økonomiske og sikkerhetsmessige grunner ikke samme dag.

Og det er kanskje ikke så rart, når vi ser hvor tett noen av banene ligger:

Møtte «veggen»

Lærerjobben har vært perfekt for Frode Trolsrud Berg, og hver ferie har gått til banejakten. I 2015 fikk han mulighet til å ta et drømmeår ved den norske skolen i Wimbledon.

– Da ble det litt kortere vei til kampene?

– Både ja og nei. Det ble noen tidlige lørdagsmorgener og tog opp til Skottland.

Men det gikk litt utover jobben.

– En gang kom jeg tilbake fra kamp klokka tre om natta. Bussen kjørte forbi jobben min, og jeg lurte på om jeg skulle hoppe av og låse meg inn på skolen, og bare legge meg til å sove der.

Han gjorde ikke det, men han våknet litt av dette.

– «Nå må jeg ta det litt med ro,» tenkte jeg. Da hadde jeg vært på kamp 23 dager på rad. Da var jeg sliten.

– Du prioriterte jakten for høyt en periode?

– Ja, det ble vel litt mye.

Men bare litt. For det er alltid baner å besøke.