Uenige om de skal drepe CEO-ene, eller krone dem til konge

«Drep dem på åpen gate.»

«Gjør dem til diktator.»

Debatten blir stadig mer tilspisset i USA.

CEO-en er blitt et symbol for begge sidene av det politiske spekteret. Både som skurk og som helt.

Den sterke mannen, og den onde kapitalisten.

Får ting gjort

I et lengre intervju med The New York Times forklarer blogger og filosof Curtis Yarvin at USA bør kvitte seg med demokratiet og heller la en CEO ta over styringen.

Mange på høyresiden i USA lytter nå til budskapet hans med stor interesse, hevder avisen.

Derfor mente de det var på sin plass med et stort intervju.

– Det Yarvin sier, har gjenklang i folkedypet. Det man ønsker seg, er noen som får ting gjort.

Og det er kanskje viktigere at de får ting gjort enn hva de faktisk gjør, forteller Dag Einar Thorsen.

Han er førsteamanuensis i statsvitenskap ved universitetet i Sør-Øst Norge og ekspert på politisk filosofi.

Thorsen mener denne desperasjonen etter at noe skal bli gjort også forklarer responsen på drapet på CEO-en Brian Thompson i fjor.

– Noen forsøker å gjøre noe. Bare det at noe skjer, oppleves som bedre enn at ingenting skjer, forteller Thorsen.

Luigi Mangione fikk massiv støtte på internett da han skjøt og drepte lederen for helseforsikringsselskapet United Healthcare på åpen gate i fjor.

Mangione er nå blitt en tragisk helt for mange amerikanere.

– Fordi de tenker at dersom ingenting skjer, går vi langsomt til grunne, forklarer Thorsen.

– Det er nok først og fremst en dyp mistillit til politikere og byråkrater som gjør at denne typen ideer nå plutselig får oppmerksomhet, forteller Thorsen.

Dette er et trekk man finner igjen på hele det politiske spekteret i USA.

En mistro til staten, til det offentlige og til politikere.

I Norge var vi frustrerte fordi det har ikke vært reallønnssøkning på 10 år, før vi omsider fikk det i år. Men i USA har de ikke hatt det siden 1970-tallet.

Yarvin og hans meningsfeller ønsker seg en sterk mann i form av en CEO som kan styre landet som en forretning, bryte gjennom og få ting gjort.

Mens Mangione og hans fans mener man bør drepe CEO-er fordi de representerer alt som er galt med USA.

Det skjer aldri noe

På internett sprer det seg en populær meme som sier «nothing ever happens».

Kommer du med en kommentar som hinter om at ting kanskje vil endre seg eller at noe stort er i ferd med å skje på et forum eller kommentarfelt, blir du gjerne møtt med denne responsen.

Ingenting skjer. Alt forblir det samme.

– Ropet på den sterke mann handler om en følelse av maktesløshet, forteller Thorsen.

Drapet på Thompson brøt med fortellingen om at ingenting skjer, at ingenting blir gjort.

Plutselig skjedde det faktisk noe.

– Han ble en tragisk helt for en god del amerikanere, forteller Thorsen.

Helt og skurk

– På ytre venstre er kapitalismen et klart onde, forteller Espen Moe. Han er professor ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap på NTNU.

– Legemiddelindustrien har lenge vært en skyteskive, forklarer han.

– Legemiddelprisene i USA er mange ganger høyere enn i nabolandene, samtidig som legemiddelfirmaene har skyhøy profitt, forteller Moe.

– Toppene i legemiddelindustrien fremstår på en måte som toppen av grådighet og som symboler på alt det som er galt med USA.

Trump har flere ganger lovet å fikse problemene med legemiddelindustrien i valgkampen.

– Et høyt antall personlige konkurser i USA skyldes at man ikke klarte å betale for sykehusopphold, forteller Moe.

Polarisering i begge leirer

Tidligere har man snakket om en ensidig polarisering, hvor høyresiden i USA er blitt mer ekstrem, mens Demokratene har stått mer stille.

Men dette tror ikke Thorsen vil vare.

– Begge partiene i USA er styrt av millionærene og milliardærene, forklarer han.

– USA har to partier som er veldig like, og ingen av dem er naturlige valgallianser. I praksis er det ulike fraksjoner av millionær- og milliardærklassen som styrer begge partiene.

Men dette er ikke nødvendigvis en stabil situasjon. Han spår at det vil tvinge seg fram endringer.

– Nå rører det seg i baklandet til Demokratene. Spørsmålet er hvor lenge mangemilliardærklassen og hvite menn som nærmer seg 80 klarer å holde på makten i partiet, forteller Thorsen.

– Nedenfra ser man en mer brutal retorikk. En tydeligere venstreorientert retorikk, utenfor det etablerte politiske miljøet.

Flere uttrykker nå mer direkte hva de mener.

– Demokratene har alltid sluppet til en håndfull venstreorienterte personer, gitt dem seter i Kongressen, men det har aldri vært snakk om å gi dem en plass rundt bordet, sier Thorsen.

Men for en svekket venstreside har dette vært nok, frem til nå.

– Folk er sinte.

– Og nå begynner det å røre på seg i folkedypet. Strømninger som sier at vi ikke kan fortsette som før vokser, forteller Thorsen.

Samtidig er Trump i ferd med å fase ut den moderate fløyen i Det republikanske partiet.

– Det åpner seg en avgrunn i det republikanske partiet mellom tradisjonelle donorer og disse nye teknologi-milliardærene som har fått en plass i solen under Trump, forteller Thorsen.

– De rendyrket libertarianske delene av det republikanske partiet er i ferd med å gå ut døren. De moderate er allerede helt ute, forklarer han.

De trives stadig mindre i dette halvfascistiske partiet bestående av trumpistene og tek-milliardærer, forteller professor Thorsen.

Moe ved NTNU tror ikke lenger det er mulig med noen dialog mellom høyresiden og venstresiden, siden de nå ser på hverandre som fiender.

– Der høyre og venstre i gamle dager kunne snakke sammen uten fullstendig å mistro hverandre, er det nærmest snakk om demonisering av motstanderen i dag. Både fra høyre og fra venstre, forklarer han.

Moe tror at ønsket om at en diktatorisk CEO skal lede landet kommer av en stor tro på at sterke menn på høyresiden i USA.

– Det er en tro på at elitene ikke bryr seg om vanlige folk, har livsfjerne holdninger, lite matnyttige jobber, og at noen derfor blir nødt til å røske skikkelig opp i systemet, siden USA er i ferd med å råtne på rot, forteller Moe.

Dermed ropes det på en sterk teknokrat som ikke bryr seg om «politikk».

Stakkarslig og nedslått

– USA er et land med et akutt behov for oppussing, hvor mye av den synlige samfunnsarkitekturen er gammel og nedslitt, forteller Thorsen.

– I realiteten preges landet av en stakkarslighet og en nedslåtthet.

Dette ser man ikke på film eller i turistløypene, men USA er egentlig et land som burde ha sett malingskosten for 20 år siden, forklarer Thorsen.

– Samtidig er eierklassen og direktørskiktet i USA i ferd med å sette konfliktene helt på spissen. Kanskje forstår de ikke engang selv at det er det de gjør. Men disse eierne og topplederne i næringslivet kunne ha dempet konfliktene, forteller han.

I stedet ser det ut til at de ønsker et oppgjør med arbeiderklassen i USA, mener han.

– En «nå skal vi se hvem som er sjefen»-tankegang.