Unge frykter å bli kansellert

Privat

Hvilke meninger er riktige og hvilke meninger er feil?

Torsdag 5. desember kl. 15:17

Jeg er kvinne, jeg er lesbisk, jeg er fra arbeiderklassen og er utdannet sosiolog.

Med andre ord: det er ikke akkurat rakettforskning å tenke seg til hvor jeg plasserer meg verdimessig eller i det politiske landskapet.

Men dette handler ikke om hvor jeg står – det handler om at vi må tåle at andre står et annet sted.

Alle skal ha rett til å uttrykke seg. Og det er nettopp her vi står overfor et problem: Stadig flere, særlig unge, føler at de ikke kan si hva de mener.

Som sosiolog finner jeg dette dypt urovekkende.

Når studier viser at nesten halvparten av unge menn mellom 15 og 25 år ikke tør å uttrykke meningene sine, er det et tegn på et alvorlig problem i debattklimaet vårt.

Frykten for å bli kritisert eller kansellert gjør at mange velger taushet fremfor å delta i meningsutveksling.

Ord blir farlige og stillhet blir en tryggere vei å gå.

(Illustrasjon) Foto: Sara Johannessen Meek / NTB

Et debattklima der noen tør å ytre seg mens andre ikke, gjør at vi mister perspektiver.

Det blir som en bokklubb der bare én person får si sin tolkning av boken og resten bare nikker.

Resultatet? Ingen lærer noe nytt og ingen utfordres. Uenighet er ikke en trussel. Det er en nødvendighet.

Som Voltaire Fransk forfatter og filosof. Navnet Voltaire er et pseudonym for François-Marie Arouet. (Store Norske Leksikon)(trolig) en gang sa det så klokt: «Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det».

Demokratiet vårt er bygget på at ulike stemmer brytes mot hverandre, at vi utfordrer hverandre og at vi lærer av hverandre.

Når noen føler seg tvunget til å tie, kan frustrasjonen bygge seg opp. Dette kan føre til at de søker seg til steder der meningene deres blir bekreftet uten motstand, i såkalte ekkokamre.

I slike rom kan ensidige synspunkter forsterkes og bidra til økt polarisering og i verste fall, radikalisering.

(Illustrasjon) Foto: Emilie Holtet / NTB

Uten motstemmer som utfordrer eller nyanserer oppfatningene deres, forblir perspektivene ubalanserte og kan utvikle seg i stadig mer ekstreme retninger.

For hvilke meninger er riktige og hvilke meninger er feil?

Det er fullt lov å mene at vi trenger en strengere innvandringspolitikk uten å bli stemplet som rasist.

Det er også lov å mene at «det finnes bare to kjønn» uten at det gjør deg til et dårligere menneske.

Poenget mitt er at vi må tørre å stille spørsmål og lytte til hverandre.

Hva er de beste argumentene for en strengere innvandringspolitikk og hva taler imot?

Hva ligger til grunn for påstanden om at det kun finnes to kjønn, og hvilke perspektiver utfordrer dette?

Vi trenger ikke å tvinges til enighet, men vi må skape en arena der vi tør å reflektere og diskutere sammen, uten å dømme.

Det er også viktig å understreke dette: En mening er ikke det samme som fakta.

En mening er nettopp det – en oppfatning, en tolkning, et standpunkt. Fakta kan etterprøves og bevises, mens meninger handler om hvordan vi ser verden, hva vi tror på og hva vi verdsetter.

Selv om vi selvsagt ikke skal tolerere hatprat og diskriminering, burde vi møte andres meninger med argumenter og åpen dialog, ikke med fordømmelse og stempling.

Det kan være litt av en balansekunst. Men en kunst vi må lære oss å mestre.