Urettferdig behandling

Kun barn av foreldre med nok penger får behandling med vektreduserende legemidler om de trenger det. Det er et brudd med likhetsprinsippet i norsk helsetjeneste.

Som barneleger med ansvar for alvorlig fedme hos barn og unge, står vi daglig i denne etiske knipa.

Barnefedme er ikke en valgt tilstand, det oppstår i samspill mellom gener og fedmefremmende omgivelser. Under én prosent av norske barn og unge har alvorlig fedme.

Til sammenligning har ett av syv barn overvekt, og én av tjue har fedme. Alvorlig fedme er alvorlig fordi tilleggslidelser følger med, slik som psykiske plager, høyt blodsukker, leversykdom, nattlige pustestopp og redusert sosial deltagelse.

Tilstanden gir derfor disse barna rett til behandling på sykehus.

Ta Sebastian på 13 år. Han har hatt gradvis økende fedme hele livet og har nå BMI tilsvarende 45 kg/m 2 hos voksne, dvs. langt over grensen for alvorlig fedme, på tross av oppfølging i sykehus.

Han har nå utviklet høyt blodtrykk, fettinfiltrasjon i lever, feilstilling i knær og smerter ved belastning; han greier ikke lenger å være i aktivitet med sine jevnaldrende.

Det er denne gruppen vi behandler i sykehus. God behandling forebygger utvikling av sykdom, gir store gevinster for helsa og en bedre vei inn i voksenlivet.

Dagens behandling

Grunnbehandlingen av alvorlig fedme er familiebasert levevanebehandling med særlig fokus på kost og deltagelse i aktiviteter. Mange har effekt av dette.

For dem som ikke har tilstrekkelig nytte av dette, kan tilleggsbehandling med vektreduserende medikament være avgjørende for bedre helse.

I 2025 fikk 700 norske barn og unge behandling med vektreduserende medikamenter, i all hovedsak betalt av familiene selv.

Studier og vår erfaring viser god effekt og tilfredsstillende sikkerhet av vektreduserende medikamenter, også hos unge.

Det er imidlertid for lite kunnskap om langtidsbruk, psykiske effekter og behov for oppfølging etter avsluttet behandling.

Vi trenger mer kunnskap om hvordan vi kan oppnå bedre og mer bærekraftig behandling, både for levevanetiltak og tilleggsbehandling med medikamenter.

Mange familier deltar derfor nå i en nasjonal behandlingsstudie, eMAMMO-studien, hvor vi undersøker nytten av de beste behandlingstiltakene vi har så langt, og tilleggseffekter av medikament.

Dagens fedmebehandling retter seg mot individet – ved å styrke motstandskraften mot et samfunn som fremmer vektøkning. Men behandlingen virker ikke i et vakuum.

Effekten av både levevanetiltak og medikamenter er avhengig av omgivelsene barna lever i. Uten helsefremmende matomgivelser blir effekten dårligere – og vanskeligere å opprettholde.

Forbudet mot reklame for usunn mat rettet mot barn og unge er et skritt i riktig retning – men langt fra nok.

Skal behandlingen ha varig effekt, må myndighetene ta større ansvar for matomgivelsene: sterkere regulering av markedsføring og bedre økonomiske rammer for sunne valg.

Et helsevesen som sorterer etter betalingsevne

Familier må i dag betale opptil 35.000 kroner per år for et vektreduserende medikament. Det betyr at tilgang til effektiv behandling i praksis avgjøres av foreldrenes lommebok.

Dette er et klasseskille vi normalt ikke aksepterer i norsk helsetjeneste. Likevel skjer det nå – for barn og unge.

Norske helsemyndigheter har så langt ikke gjort behandlingen tilgjengelig på blå resept, i motsetning til Sverige og Island. Det er verken faglig eller etisk holdbart å la foreldrenes inntekt styre hvilke alvorlig syke barn som får effektiv helsehjelp.

Når godt dokumentert effekt foreligger for en alvorlig tilstand, er det myndighetenes ansvar å sørge for tilgang – ikke å skyve kostnadene over på familiene.

Et spørsmål om hvem vi vil være

Dette er ikke først og fremst en debatt om medikamenter. Det er en debatt om hva slags helsetjeneste – og hva slags samfunn – vi ønsker.

Skal vi kunne gi barn med alvorlig sykdom god kunnskapsbasert behandling, etter behov? Eller skal betalingsevne avgjøre hvem som får best hjelp?

Svaret bør være opplagt.

Barn og unge med alvorlig fedme må få tilgang til dokumentert effektiv behandling, uavhengig av foreldrenes økonomi. Det innebærer at vektreduserende medikamenter må innvilges på blå resept for dem med størst behov.

Nå ligger ansvaret hos helsemyndighetene.

Kronikken er signert av disse åtte legene:

Rønnaug A Ødegård, barnelege, professor
Petur Juliusson, barnelege, professor
Ane Kokkvoll, barnelege, førsteamanuensis
Kasper Schei, lege i spesialisering, postdoktor
Sara Scha, barnelege, PhD-stipendiat
Hege Kristiansen, barnelege, postdoktor, førsteamanuensis
Johannes Rolin, barnelege, postdoktor
Thomas Möller, leder av Norsk Barnelegeforening