Vi må ikke sove. Det brenner i Europa.

<-BJØRN JOHAN BERGER

frilansskribent og styremedlem i norsk-ukrainsk venneforening

Det er vårt eget kontinent som er i spill. Vi kan ikke la Putin og Trump få diktere vår fremtid. 

Karen-Anna Eggen er forsker på blant annet russisk sikkerhetspolitikk og strategi, og var i forkant av Russlands fullskala-angrep i februar 2022 en av dem som ga de aller klareste advarslene om det som var i ferd med å skje.

Nå sier hun at USA signaliserer tydelig en betydelig reduksjon av sin tilstedeværelse i Europa, og at Trump-administrasjonens utspill ikke vil bidra til fred, men snarere muliggjøre ytterligere russisk voldsbruk i fremtiden.

– Nå har vi ikke noe valg lenger. Med denne telefonsamtalen [med Trump] fikk Putin stormaktsdrømmen sin oppfylt. Hans store imperialistiske ambisjon er kontroll over Ukraina, men også at han kan sette seg ned ved bordet med andre stormakter og dele opp verden i interessesfærer, sier hun.

Eggen mener Europa må handle nå, men hun er usikker på om vi vil klare å samle oss i tide, og spør:

– Klarer vi endelig å trykke på panikknappen?

MDG og Venstre er klokkeklare. De er beredt til å øke Norges støtte til Ukraina for 2025 fra 35 til 100 milliarder kroner. Forslaget utgjør rundt 5 prosent av Norges merinntekter som følge krigen. 

Det hjelper ikke at vi har en statsminister Jonas Gahr Støre som hevder energipriser «går opp og ned» og «fullstendig avviser» at vi har hatt enorme merinntekter som følge av krigen. Slik benekter han i realiteten at Putins gasskrig er et utpressingsforsøk mot Europa som har direkte sammenheng med krigen i Ukraina.

Eller rettere sagt: Vi har en statsminister som dyrker vikarierende argumentasjon – ved å avvise at våre enorme gassinntekter skyldes krigen når det er snakk om å øke støtten til Ukraina, men som hevder det er krigen som har gitt oss de høye strømprisene – som da han sa på NRK Debatten 18. august 2022:

«Du kan ikke si at markedskreftene herjer i Europa. Vladimir Putin herjer i Europa. Han har invadert et land. Jeg hadde den tyske forbundskansleren for to dager siden. En tredjedel av Tysklands gassforbruk handler om gass.

En firedel – eller mye mer enn det – kommer fra Russland, og nå skrur Putin igjen. Det er det som herjer i Europa. Hvis ikke Europa klarer å svare på det sammen – hvis ikke vi er en del av det, så er Europa ille ute å kjøre.

Og hvis Europa er ille ute å kjøre, så er du og jeg og Norge, ille ute å kjøre. Dit skal vi ikke!»

Forslagene fra MDG og Venstre er imidlertid forsvarlige. For det er som tre SSB-økonomer skrev i en fagartikkel i Samfunnsøkonomen i november 2024, etter å ha anslått Norges ekstraordinære gassinntekter som følge av Russlands aggresjon til 1500–2000 mrd. kroner:

«Det er en ulykke for norsk økonomidebatt at mange synes å tro at 'ansvarlighet' betyr det samme som 'lav oljepengebruk', eventuelt 'lav budsjettimpuls'økonomisk term som beskriver hvordan endringer i statsbudsjettet påvirker økonomien, for eksempel ved å øke eller redusere etterspørselen.. Budsjettet legger seg hele 100 mrd. kroner under handlingsregelen. Beløpet kunne gitt stor tryggingseffekt hvis det gikk til Ukrainas forsvarskamp for Europa.

Det ville også styrket USAs og andre alliertes vilje til å slåss for oss. At en slik satsing heller ikke ville økt prisene i Norge, er fint, men fullstendig underordnet i denne sammenheng.

Altså: Det ville vært mer ansvarlig med en høyere oljepengebruk enn foreslått i nasjonalbudsjettet for 25, hvis økningen ble brukt for å støtte Ukrainas kamp.»

På motsatt banehalvdel finner vi Rødt, SV, Senterpartiet og Fremskrittspartiet. I deres forslag til partiprogrammer for 2025–2029 har de påfallende vage formuleringer om Norges støtte til Ukraina. Fremdeles virker de å sitte stille mens brannen nærmer seg.

Paradokset er at Rødt og SV burde være de første til å skjønne at fascistiske krefter truer Europa. Og hva med Senterpartiet og Fremskrittspartiet – skjønner de ikke at vi risikerer en ny flyktningbølge og enda større forsvarsutgifter om vi ikke handler?

I stedet fortsetter de fire partiene å argumentere ufortrødent for sine nasjonale hjertesaker. Mens Europa brenner. Det er nesten ikke til å holde ut.

Da er Kristelig Folkeparti betydelig bedre. De mener at vårt økonomiske handlingsrom og store merinntekter gjør at vi bør trappe «betydelig opp den militære og sivile støtten til Ukraina.»

Så hva med Arbeiderpartiet og Høyre? På onsdag var utenriksminister Espen Barth Eide og forsvarsminister Tore O. Sandvik forbilledlig klokkeklare på Dagsrevyen om farene som lurer.

Torsdag fulgte Høyres Erna Solberg opp med en sjelden bekymringsmelding på Facebook.

Men det nytter ikke å hvile seg mot de 35 milliardene kronene de trodde var godt nok i fjor høst for 2025. I krisetider må ord følges opp med resolutt handling – «gulvet» må heves. De burde ha lyttet til hva Danmarks statsminister Mette Frederiksen sa for nøyaktig ett år siden, da de selv lå i en slags vinterdvale:

«Og uansett hva som skjer i USA, må Europa være i stand til å forsvare oss selv. Og for å forsvare oss selv, må vi forsvare Ukraina, fordi Ukraina tilhører Europa. […] Vi trenger ikke flere ord. Vi trenger beslutninger.»

Til orientering: Ifølge Kiel-instituttet hadde Danmark allokert støtte til Ukraina inklusive EUs andel for 2,48 prosent av BNP (2021) per 31. desember 2024, mens Norge ligger på en 12. plass med 0,75 prosent.

I rene pengebeløp har Danmark – uten å ha vårt høye BNP og enorme merinntekter – likevel allokert for 68 mrd. norske kroner mer enn Norge.

Men kanskje har forbundskansler Olaf Scholz lyttet til Karen-Anna Eggen – for nå vil han trykke på panikknappen midt under avslutningen på en skjebnesvanger valgkamp.

Torsdag kveld gjorde han det klart i en tale til den tyske befolkningen at Europa ikke lenger kan utsette avgjørende beslutninger om sikkerhet og forsvar.

«Etter de siste 24 timenes hendelser og den amerikanske regjeringens uttalelser, kan vi ikke lenger utsette svaret på dette spørsmålet. Vi må svare, og vi må gjøre det nå», sa han.

Og foreslo en reform av gjeldsbremsenEn regel i Tyskland som begrenser hvor mye gjeld staten kan ta opp, for å sikre økonomisk stabilitet., slik at investeringer til forsvaret unntas, og at krigen i Ukraina og dens alvorlige konsekvenser kan klassifiseres som en nødssituasjon i henhold til grunnloven.

«Som forbundskansler har jeg sverget ed på å avverge skade på det tyske folket. Den 24. februar 2022 tok jeg derfor dyptgripende beslutninger for å reagere kraftfullt på det tidsskiftet Russlands angrepskrig innebar. I dag står vi igjen ved et slikt vendepunkt. Ved ikke å handle nå ville vi sette sikkerheten til vårt land og vår verdensdel på spill – og det vil jeg ikke tillate», advarte han.

Men her i Norge er det visst ikke særlig til nødssituasjon. Vi har tross alt hatt merinntekter som følge av krigen på opp mot 2000 milliarder kroner og et oljefond som bugner over med 20.000 milliarder kroner.

Så kanskje er det det som er problemet:

At vår rikdom har gjort oss så fartsblinde at vi ikke ser lyset fra det møtende toget i tunnelen.