97-åringen som aldri sluttet å jobbe

Roald Amundsen forsvant sporløst, antibiotika ble oppdaget, Sigrid Undset får nobelprisen i litteratur.

Og Kirsten Kjelsberg Osen ble født.

Det er 97 år siden.

I dag sitter hun ved spisebordet sitt, slik hun ofte gjør.

Her sitter hun time etter time, gjerne klokka fire på natta, og studerer dyrehjerner.

Norske kvinner er forventet å leve til de er tolv år yngre enn det Kirsten er i dag.

Men hun nøyer seg ikke med å bare leve:

Inne fra leiligheten sin på Hovseter i Oslo holder hun på med banebrytende, internasjonal forskning på hjernen, nærmere bestemt hippocampus.

– Det er skummelt hvor lite folk flest vet om hva som er inni huet. Vi tror hjernen er noe mystisk, under innflytelse av overnaturlige krefter.

– Men vi mennesker er ikke noe gudegitt, vi er av laget etter samme mønster som rotta, sier hun.

Kirsten har mye å vise fram.

På spisebordet ligger det til en hver tid bunkevis med papirer, magasiner, og forskningsutstyr.

Men hun vet akkurat hva som ligger hvor.

I 97 år har hun klart å gjemme seg fra offentlighetens sterkeste lys.

Men bak den imponerende kvinnen er et liv fylt med uvanlige prestasjoner.

Og det er på ingen måte over ennå.

En av verdens fremste

– Vi håpet å bli ferdig i juli, men det tror jeg ikke vi blir, sier Kirsten mens hun viser fram et bilde av et utsnitt av en kattehjerne.

I akademia har hun i en årrekke vært internasjonalt anerkjent for sin forskning på hjernens hørselsbaner i diverse arter.

Men siden 2011 er det altså hippocampus det har handlet om, og snart er nye hovedfunn klare.

Mye er jobbet fram på stuebordet til 97-åringen, i leiligheten som har vært hjemmet hennes de siste 55 åra.

– Det er ganske imponerende at du fortsatt holder på?

– Det kan du kalle det. Men det er egentlig bare jeg som er sta og ikke vil gi meg.

Begynnelsen

Som anatomiprofessor har hun i en årrekke jobbet med lik på den ene siden, og unge studenter på den andre.

Det har gjort synet på døden til noe konkret, sier hun.

I dag er hun snart hundre år gammel, og når hun ser tilbake skjønner hun at det meste i livet har skjedd ved tilfeldigheter.

Men øyeblikket som plantet et ønske om å studere medisin, er noe hun har klart å spore tilbake til, gjennom minner fra en annen tid:

Kirsten henter et fotoalbum, og forklarer at familien måtte flytte sørover under vinterkrigen i 1939.

Folkehøyskolen i Pasvik i Finnmark, som faren bestyrte og der familien bodde, ble brukt til å huse flyktninger.

– Mor tok meg og søsknene ned til slektninger i Nummedal, der vi fikk overta et lite gårdsbruk.

Hun peker på et bilde av en 11 år gammel Kirsten som jobber på gården.

– Mens jeg jobbet kom distriktslegen, med sine to flotte unge døtre, for å hilse på. Han var sjefen i bygda.

– Jeg følte det var nedverdigende sånn som jeg så ut med kjolen på vranga.

– Og jeg tror jeg tenkte, uten at jeg var bevisst på det den gangen, at dette her skal jeg «hevne».

– Du ville være som dem?

– Jeg ville i hvert fall ikke være meg, sier Kirsten.

Brøt med normene

Og «hevn» fikk hun.

Kirsten begynte på medisinstudiet i 1948, som én av ni kvinner og 111 menn.

Da hun noen år senere giftet seg med flygeren Knut og fikk to barn, forventet omgivelsene at hun skulle stulle på kjøkkenet.

– Gamle studiekamerater ble sinte på meg for at jeg ville jobbe også etter at jeg ble mor, forteller hun.

Kirsten og Knut giftet seg første nyttårsdag i 1955. Han døde for 20 år siden.

Ingrid Renate Cogorno/NRK

Men med en støttende ektemann og en barnepleier på fulltid, kunne hun fortsette å jobbe – og bli historie.

Norges første

Først ble Kirsten Kjelsberg Osen Norges første kvinnelige spesialist i patologi.

Så toppet hun det hele, da hun i 1971 ble landets aller første kvinnelige professor i medisin.

«Det var ikke min skyld», mener hun selv.

– Æren ligger hos de mange dyktige kvinnene som gikk foran og gjorde det mulig, sier hun.

Skryten får andre gjøre opp for, med andre ord.

Mye ble sagt da hun i fjor ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden.

Men det er langt mer enn disse titlene som gjør 97-åringen spesiell i dag.

En annerledes alderdom

Inne på Universitetet i Oslo har hun den dag i dag sin egen kontorplass.

For Kirsten Osen er kanskje pensjonist på papiret, men på ingen måte i praksis.

Samtidig som hun har studert hundrevis av hjerner, har hun alltid holdt sitt eget hode opptatt. Det gjør hun fortsatt:

Kirsten diskuterer kunstig intelligens og skjermbruk hos barn, og forklarer hjernens ulike hukommelser med dyp innlevelse.

– Jeg liker å arbeide. Jeg synes det er artig, det er god underholdning, sier Kirsten.

Foto: Ingrid Renate Cogorno / NRK

– Jeg liker å arbeide. Jeg synes det er artig, det er god underholdning, sier Kirsten.

Foto: Ingrid Renate Cogorno / NRK

Forskningsartikkelen hun skriver på nå har et så komplisert navn at den tar flere forsøk for å uttale:

«The structural organization of the mammalian dentate gyrus and cornu ammonis 3 in an ontogenetic perspective».

Og selv om hun kaller seg en olding, lever hun langt fra i fortiden.

På soverommet står en stor PC-skjerm, og på bordet ligger en iPhone.

Hun kommuniserer mest på nett når hun skal diskutere noe med de andre forskerne, som er betydelig yngre enn henne.

– Det er veldig sjeldent at jeg tenker på at hun er 97 år gammel. Jeg kan få e-post klokka to på natten fordi hun har en idé, sier en av medforskerne, Jan Sigurd Blackstad (37).

Han er barnebarnet til professor og nevroanatom Theodor Blackstad, mannen som startet hippocampus-prosjektet allerede på 80-tallet, og som brått døde i 2003.

Jan Sigurd og Kirsten var to av dem som tok opp tråden etter ham i 2011.

• Kirsten ble nylig intervjuet om prosjektet i forskningsmagasinet Apollon.

Sammen med andre har de utgitt flere vitenskapelige artikler de siste åra.

– Det er Kirsten som virkelig har hatt tid, energi og overskudd, og som har den virkelige fagkompetansen. Det er en glede å jobbe sammen med henne, hun lever og ånder for dette, sier han.

Blackstad kaller kollegaen sin for «pioner for både forskning og for kvinner i vitenskapen».

– Men hun selv vil nok ikke kalle seg det, påpeker han.

Går mot slutten

Kirsten er et levende bevis på at man ikke trenger å gi slipp selv om man er en «olding».

Som en av samfunnets aller eldste, er mange av dem Kirsten har kjent døde.

– Den fasen jeg tilhører er egentlig over for lengst, sier hun.

Av dem som er igjen er det antakeligvis svært få som holder på med banebrytende forskning i en alder av 97.

Men Kirsten tror det er flere som henne.

– Innenfor andre grener av samfunnet så får du ikke lov til å gjøre noe etter at du er 70. Tenk alt samfunnet taper på de.

– Jeg er ikke enestående, flere har masse å bidra med, men får ikke lov.

Døden skremmer ikke

Det store forskningsprosjektet som ble startet på 80-tallet går snart mot slutten.

– Hva skal du gjøre når det er over?

– Nei, da er jeg jo ferdig til å dø, sier Kirsten og ler.

Hun blir raskt alvorlig:

– Vi er biologiske vesener, som har en begynnelse og en slutt. Etter at livet er slutt så vil jeg bekymre meg like lite som jeg gjorde før jeg ble født.

For Kirsten liker egentlig ikke å være gammel. Kropp og hode henger ikke lenger med slik det pleide, det svikter, sier hun.

Men hun vet at hun har vært heldig – på flere måter.

Gode gener

På det obligatoriske spørsmålet om hva som er «hemmeligheten» bak, sier hun:

– Vi har det jo godt i denne delen av verden. Jeg har et enkelt sted å bo, statspensjon og snille og dyktige barn.

Og så ligger det nok noe i genene. Hun har to lillesøstre på 80 og 90.

– Om to uker skal jeg bli med over til Vestlandet med den yngste søsteren min. Vi skal feire vår eldste søsters 100-års dag, forteller hun.

Men først skal Kirsten sette seg til bords hjemme i stua, foran bunkene med tegninger av dyrehjerner.

Forskningen venter.