Å hente inspirasjon betyr ikke å kopiere fortiden

Når Svein Erik Bjorvand omtaler visjonen som et «feilgrep av dimensjoner» og «historieforfalskning», og plan- og bygningssjef Venke Moe advarer mot å «låse seg til følelser og synsing», speiler det et behov for en mer presis samtale om hva faglig forankret byutvikling faktisk innebærer.

Forslaget handler ikke om å gjenskape historien, men om å videreføre de byformprinsippene som har gitt Kristiansand sitt særpreg; tydelige kvartaler, menneskelig målestokk, harmoniske proporsjoner og byrom som inviterer til aktivitet. Dette er empirisk forankrede prinsipper, dokumentert gjennom forskning innen byplanlegging, arkitekturpsykologi og miljødesign.

Å hente inspirasjon fra klassiske byformer betyr ikke å kopiere fortiden, men å bygge videre på mønstre som har vist seg å fungere sosialt og estetisk over tid. Klassiske bystrukturer oppstår ikke av nostalgi, men av erfaring – de er resultatet av en organisk læringsprosess om hva som skaper trygghet, orientering og trivsel.

Forskning som What Happens in Your Brain When You Walk Down the Street? (2022) viser hvordan rytme, variasjon og proporsjon i gatebildet påvirker både kognitiv ro og sosial atferd. Selv om modernismen, som ofte fremstilles som «vår tids arkitektur», har røtter på 1800-tallet. Det klassiske og det moderne er derfor ikke motsetninger, men deler av et historisk kontinuum.

Byer som København, Amsterdam og Wien viser hvordan historisk forankret arkitektur kan kombineres med moderne funksjon, teknologi og bærekraft uten å miste stedets identitet.

Estetikk og byliv

Venke Moe hevder at det er for tidlig å diskutere estetikk. Jeg mener det motsatte. Nettopp i tidlig fase må samtalen om estetikk og byform tas, slik at de tekniske og funksjonelle beslutningene støtter en helhetlig visjon. Erfaringene fra Kanalbyen viser at når estetiske ambisjoner kommer for sent, blir resultatet ofte monotont og sosialt fattig.

Estetikk er ikke pynt, men en del av byens sosiale infrastruktur. Miljøpsykologien dokumenterer hvordan omgivelser med rytme, variasjon og lesbarhet styrker trygghet og tilhørighet. Som Charles Montgomery beskriver i Happy City, påvirker våre omgivelser direkte både humør, helse og sosial interaksjon.

Fasaden som grensesnitt

Bjorvand bruker begrepet «fasademakeri» om klassisk arkitektur, men overser at det var modernismen selv som gjorde fasaden til et teknisk skall. Når veggen mister sin dybde og materialitet, brytes forbindelsen mellom bygning og byrom – arkitekturen mister sitt «ansikt».

Leon Krier kaller klassisk arkitektur «a language of the human face» – et språk som kommuniserer gjennom rytme, symmetri og proporsjon. Christopher Alexander dokumenterte allerede i A Pattern Language (1977) hvordan levende fasader og vinduer i menneskelig målestokk bidrar til trygghet og tilhørighet.

Arkitekter som Patzschke & Partner i Tyskland viser at det går an å forene klassiske prinsipper med moderne tekniske krav. Det handler ikke om å imitere, men om å bygge helhetlig og varig. Fasaden er ikke bare et skall – den er arkitekturens grensesnitt mot mennesket og bylivet.

Byutvikling som kunnskaps- og verdibasert praksis

Byutvikling er et tverrfaglig felt som kombinerer arkitektur, planlegging og psykologi. Å lytte til innbyggernes estetiske preferanser er ikke «synsing», men en del av byutviklingens demokratiske grunnlag. Engasjementet for varme, vakre og stedstilpassede omgivelser uttrykker et behov for identitet og tilhørighet.

Arkitekturopprøret og lignende initiativer peker på et reelt behov for bedre dialog mellom fag og folk. Dette bør fagmiljøene ta på alvor – ikke som populisme, men som en verdifull tilbakemelding fra dem som faktisk skal leve i byene vi planlegger.

Åpen

En by som fortsetter seg selv

Lagmannsholmen representerer en sjelden mulighet til å videreføre Kristiansands historiske DNA – et rasjonelt gatesystem, tette kvartaler og en arkitektonisk rytme som skaper trygghet og liv. Å bygge på disse prinsippene er ikke å se bakover, men å bygge på kunnskap som har vist seg å fungere over tid.

Som byutviklere må vi tørre å snakke om skjønnhet, tilhørighet og menneskelig målestokk som faglige kvaliteter. Arkitekturens oppgave er ikke bare å løse funksjon, men å skape rammer for liv, fellesskap og varighet.

Lagmannsholmen bør derfor bli en bydel som fortsetter Kristiansand – ikke kopierer den, men viderefører dens språk, rytme og menneskelige logikk. Det er slik en by virkelig kan fortsette seg selv.