Å prioritere denne aldersgruppen fremstår som symbolpolitikk. Hva med dem som virkelig trenger det?

Å prioritere aldersgruppen mellom 19 og 28 år med et subsidiert tilbud fremstår som symbolpolitikk, ifølge kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Shutterstock/NTB

Slik reformen er utformet, er den en profesjonell skivebom.

Fra 1. juli 2025 vil alle unge mellom 19 og 28 år få rett til nødvendig tannbehandling i den offentlige tannhelsetjenesten, med en egenandel på kun 25 prosent av offentlig takst. Dette er et resultat av påtrykk fra Rødt og SV. Intensjonen er prisverdig: å bedre tannhelsen i befolkningen.

Dessverre er reformen, slik den nå er utformet, en profesjonell skivebom og en illustrasjon på hvordan god intensjon kan lede til en reform på ville veier.

Den mest åpenbare innvendingen er målgruppen. Med all respekt for de unge er gruppen mellom 19 og 28 år den delen av befolkningen som generelt sett har den beste tannhelsen. Å prioritere denne aldersgruppen med et subsidiert tilbud fremstår dermed mer som symbolpolitikk enn en målrettet innsats for å avhjelpe de største tannhelseutfordringene i Norge.

Hva med dem som virkelig trenger det, og som i dag faller mellom alle stoler?

Dømt til å mislykkes

Den offentlige tannhelsetjenesten, organisert under fylkeskommunene, står allerede overfor betydelige kapasitetsutfordringer. De sliter med å oppfylle sine lovpålagte forpliktelser overfor sårbare grupper som eldre i sykehjem og pasienter med hjemmesykepleie – grupper som ofte har et prekært og omfattende behov for tannbehandling.

Å lempe en ny, stor gruppe inn i dette systemet, uten en massiv kapasitetsutvidelse, er dømt til å mislykkes. Det vil sannsynligvis forverre situasjonen både for dem som allerede har rett til gratis behandling, og for de nykomne 19-28-åringene, som risikerer å møte lange ventelister.

Uheldig holdning

En annen bekymringsfull side ved reformen er den tilsynelatende negativiteten mot den private tannhelsetjenesten.

Private aktører utfører i dag nærmere 75 prosent av all tannbehandling i Norge og representerer en uunnværlig del av den samlede tannhelsekapasiteten. Å sette denne store delen av yrkesgruppen «på gangen» vitner om en uheldig holdning fra stortingsflertallet, som kan tolkes som at man ser private tannleger som «velferdsprofitører».

Dette er en holdning som neglisjerer virkeligheten av hvordan tannhelsetjenester er organisert og levert i Norge i dag, og ignorerer den kapasiteten og kompetansen som finnes i den private sektoren.

Diskriminering av munnhulen

Det mest presserende problemet, og der Stortinget burde rettet sin oppmerksomhet, er imidlertid de dypt urimelige bestemmelsene i folketrygdlovens paragrafer 5-6, 5–6 a og 5–25. Disse paragrafene omhandler stønad til undersøkelse og behandling hos tannlege og tannpleier for sykdom og skade. Som professor i oral kirurgi og oral medisin opplever jeg daglig hvordan disse bestemmelsene skaper en form for diskriminering av munnhulen.

Dersom en pasient får en tilnærmet invalidiserende hudsykdom et annet sted på kroppen, dekkes behandlingen fullt ut eller med en begrenset egenandel innenfor primær- eller spesialisthelsetjenesten. Får vedkommende den samme sykdommen i munnhulen, som vanskeliggjør ernæring og gir konstante smerter, vil pasienten måtte betale en betydelig høyere egenandel, ofte i spesialisttannhelsetjenesten. Det samme gjelder for medfødte cyster som krever inngrep av en tannlegespesialist.

Det er en ulogisk labyrint av refusjoner: Mister man tenner på grunn av alvorlig tannløsningssykdom, kan man få støtte til implantater hjemlet i folketrygdloven. Mister man derimot tenner på grunn av omfattende tannråte, får man ingen ting. Dette er en forskjell som er vanskelig å forklare og oppleves dypt urettferdig for pasientene.

Burde revidere folketrygdloven

Det finnes utallige eksempler på at sykdommer i munnhulen er langt dyrere å behandle enn tilsvarende sykdommer andre steder på kroppen. Dette er en systemisk urettferdighet som strider mot prinsippet om at vi skal behandle pasienter – ikke isolerte kroppsdeler. En pasient er et helt menneske, ikke en «munnhule på to bein» isolert fra den øvrige kroppen.

I stedet for å innføre en reform som treffer skjevt og forsterker eksisterende kapasitetsproblemer, burde Stortinget prioritere å revidere folketrygdloven for å sikre lik behandling for sykdom og skade, uavhengig av hvor på kroppen den rammer. Først da kan vi snakke om en tannhelsereform som virkelig bedrer folkehelsen og sikrer at de med størst behov får den hjelpen de fortjener.

Integrere oral helse med primærhelsetjenesten

Det er også verdt å merke seg at slik tannhelse er organisert i Norge i dag, muligens er i strid med internasjonale anbefalinger. I 2023 vedtok Verdens helseorganisasjons generalforsamling en omfattende 100-punkts aksjonsplan for global oral helse 2023-2030, en plan Norge også sluttet seg til.

Et helt sentralt punkt i denne planen er å integrere oral helse med primærhelsetjenesten for tettere samhandling. I dag er den offentlige tannhelsetjenesten organisert i fylkeskommunen sammen med samferdsel, videregående opplæring, kultur og frivillighet.

Ingen andre helsetjenester er organisert på denne måten. Det vanskeliggjør samhandling mellom primærhelsetjenesten på kommunalt nivå og spesialisthelsetjenesten på statlig nivå (De regionale helseforetakene).

Slik situasjonen for oral helse er i dag, forsterker den skillelinjene og skaper en parallellstruktur, snarere enn å fremme en helhetlig helseforståelse.