Å tro at pårørende kan bidra mer enn de alt gjør, er svært urealistisk

KRONIKK: Å tro at pårørende kan bidra mer enn de alt gjør, er svært urealistisk. Kommunene kan ikke bruke pårørende som er bemanningsbyrå for sine helsetjenester.

Turid Eikeland Tjora, direktør ved Tasta sykehjem. Foto: Pål Christensen / Aftenbladet

I Aftenbladet kunne vi nylig lese at pårørende nå er tiltenkt nok en oppgave. Mens helsepersonellet skal ta seg av pleie, omsorg, mat og medisiner, mener direktør ved Tasta sykehjem, Turid Eikeland Tjora, at vi «mer og mer må kunne forvente at familier og nettverk bidrar med det som gir innhold i hverdagen». Sykehjem «er ikke et femstjerners hotell» supplerer avdelingssykepleier.

Det er imidlertid ikke sykehjemsdirektøren som har kommet opp med ideen om at pårørende må ta et større ansvar for framtidas omsorgsarbeid. Dette tankesettet gjennomsyrer hele det offentlige byråkratiet, og man finner ideen igjen i alt fra stortingsmeldinger til kommunale planer. En slik forskyving av ansvar fra det offentlige og over på individet, er imidlertid galt på så mange måter.

Pårørende gjør mye allerede

For det første framstilles endringen som «nødvendig» på grunn av mangel på fagfolk, demografisk utvikling og sviktende kommuneøkonomi. Dette stemmer selvsagt ikke. Hvordan vi organiserer vår eldreomsorg, handler om nasjonale politiske prioriteringer, og ifølge leder for NSF Rogaland, finnes det fortsatt et stort potensial for å både rekruttere og beholde sykepleiere – om vi bare tar de rette grepene. Det er imidlertid enklere å få gjennomslag for upopulære endringer dersom etiske problemstillinger og politiske veivalg, males over med et strøk determinisme.

Kommunebyråkratiets moralske pekefinger, skaper også et inntrykk av at pårørende har stor kapasitet for ekstra omsorgsarbeid. Dette stemmer heller ikke. En betydelig del av omsorgsarbeidet utføres allerede av pårørende. Nova-rapporten «Bærekraftig omsorg?» fra 2012, viser at den samlede innsatsen fra pårørende, er av samme omfang som innsatsen fra de offentlige helse- og omsorgstjenestene. Lite tyder på at omfanget har blitt mindre siden den tid – snarere tvert imot. En ny rapport om pårørendeomsorg utført av Menon Economics på oppdrag fra Pårørendealliansen, viser dessuten at flere pårørende som utfører omsorgsarbeid, sliter seg ut, og selv ender med helseutfordringer.

Bagatellisert og ignorert

Pårørendes potensial for ekstra omsorgsarbeid, som kommunene kan høste, er altså svært begrenset, og verre blir det i framtida. Forskning gjort ved Universitetet i Tromsø viser at de fleste kommuner vil oppleve et markant fall i antall tilgjengelige pårørende i årene framover. Den såkalte familieomsorgskoeffisienten, altså uttrykket for potensiell familieomsorgsevne, faller til under halvdelen fra 2018 til 2040. Det blir altså betydelig færre mennesker tilgjengelig til å utføre pårørendeomsorg. Vi må derfor ruste våre offentlige tjenester for at pårørende i framtida gjør mindre, ikke mer omsorgsarbeid.

Ser man i tillegg målsettingen om mer pårørendeomsorg opp mot samfunnets behov for at alle i framtida skal jobbe mer og lenger, blir det tydelig at dette regnestykket ikke går opp! På tross av at jeg, som folkevalgt, har brakt pårørende-problemet opp i flere politiske debatter, har problemet blitt bagatellisert eller ignorert. Det virker som at både politikere og kommuneadministrasjonen tviholder på skremmende urealistiske løsninger de egentlig vet at ikke kan fungere.

Et nasjonalt eldreløft

Aftenbladet avdekket nylig en rekke alvorlige mangler og utfordringer ved vår eldreomsorg. Hvis vi fortsetter å benytte pårørende som et bemanningsbyrå for kommunenes helsetjenester, kommer vi til å ende med todelte omsorgstjenester hvor uverdig behandling av eldre blir regelen heller enn unntaket. I stedet for å implementere løsninger resistente mot både fornuft og forskning, må vi i stedet få til et sårt tiltrengt nasjonalt eldreløft der kommunene bevilges tilstrekkelig med økonomiske midler til å drive eldreomsorg av den kvaliteten vi ønsker.

Jeg tror svært få i dag verken innbiller seg eller forventer at sykehjem er et femstjerners hotell hvor de eldre lever en tilværelse i luksus. Det er imidlertid flere av oss som holder fast ved ideen om en velferdsstat som tar vare på sine innbyggere i stedet for å overlate dem til seg selv.