Aftenbladet anmelder Domkirken

Aftenbladet anmelder Domkirken: Vi har vedtatt at byen er 900 år, og vi tror at Domkirken er omtrent like gammel. Nå er den fornyet.

Det var nok en husklynge her i 1125, men for det meste var det åkerland og gårder. Historikere anslår at et par hundre mennesker bodde i området. Sannsynligvis har det en gang stått en liten trekirke på den lille høyden mellom Vågen og Breiavatnet.

I 1125 ble det opprettet et bispedømme, og noen startet byggingen av en vanvittig stor kirke på den lille høyden, en katedral. Kongemakten var ung og ustadig, og kongen ga kirken gods og gull for å få støtte til å holde på makten over folket.

Grunnlag for en by

Historien forteller at Sigurd Jorsalfare, etter å ha vært i korstog for å drepe og jage muslimer ut av Det hellige land, kom hjem og ville ha ei ny kone. Da bestakk han den engelske stavangerbispen Reinald med penger og gaver for at han skulle vie ham, stikk i strid med gjeldende lover.

Reinald betalte folk for å sette opp dette smått absurde og fremmedartede byggverket. Byggerne ble hentet utenfra, det var ingen som drev med katedralbygging her.

Med opprettelsen av bispesetet i Stavanger, fulgte administrasjonen av omtrent 170 kirker. Det skapte inntekter og grunnlag for en by. Stavanger var blitt stedet.

Den gamle kirken var i romansk stil, med runde buer, men ble påbygget i gotisk stil med spisse buer, som da var på moten. Den nye tiden satte sitt preg, og det er vi glade for nå, det er blitt vakkert og lyst.

Glassmaleriene er «nye», fra 1957, også de tidstypiske, ikke gotiske kopier. Takene på sideskipene er løftet og vinduene forstørret, med spissbuer selv om de var i den romanske delen. Og i 1860 ble korbuen utvidet med om lag en meter på hver side. Domprost Svanholm kalte det en arkitektonisk ulykke.

Forsømt lenge

Kirkene, som andre bygninger, trenger kontinuerlige endringer og vedlikehold for å fungere. I Stavanger ble mye forsømt lenge, men omsider skulle Domkirken pusses opp til det planlagte 900-årsjubileet i det som er blitt en stor og selvsikker by. Stavanger kommune har brukt rundt 360 millioner kroner på dette prosjektet, bare en pinlig liten sum er kommet fra staten.

Det meste av kostnadene er knyttet til rehabilitering av bygning og bygningsdeler. Det er reist en bygghytte, et verksted og spesialister fra inn- og utland er engasjert for å lage nye deler og reparere de gamle. Riksantikvaren har overvåket det hele.

Arkitektene Live Gram og Per Schjelderup har jobbet med dette prosjektet i 12 år, og sørget for arkitektonisk kvalitet på både nytt og gammelt. Som styrende idé har det gamle fått stå i fred og er blitt reparert og pusset opp. Det nye er markert nytt, for det meste laget i stål og glass, lett som kontrast til det tunge. På imponerende vis ledet Britta Goldberg arbeidene for Stavanger kommune.

Den gamle kirken var i romansk stil, med runde buer. Foto: Fredrik Refvem

Nye, viktige ting

Det er fem nye viktige ting som er gjort med kirkebygningen, og tre nye viktige ting som er satt inn i kirkerommet.

Det mest synlige, er at deler av bygningen er blitt kalket. Kirken har vært hvitkalket før. På det eldste bildet vi har av Domkirken, fra 1793, ser hele bygningen hvit ut. Kalkingen er gjort for å beskytte steinveggene. Det skal ikke kalkes mer nå, men om noen år, kanskje 20–30 år fram i tid, forvitrer sementfugene så mye at de kanskje må kalkes. Dette er en del av fortellingen om en foranderlig bygning.

Det mest diskuterte er støpingen av ei gulvplate under tregulvet. Dette er gjort for å stabilisere hele bygningen. Det støpte gulvet er laget slik at kommende generasjoner nok kan komme under, for å gjøre nye undersøkelser. Kirken står dermed stødigere enn på lange tider

Det er lagt nytt gulv, et lyst og fint tregulv. Det er nytt og det ser nytt ut. Her skal vi og tiden sette spor, i stedet for kunstig å mørkne det med beis eller annet for å late som om det er gammelt. Også dette er et grep i fortellingen om tid.

I 1869 ble korbuen utvidet. Kirkelivet hadde forandret seg og det var ønske om større åpenhet mellom skip og kor. Nå er det blitt enda mer tjomslig. Korets gulv er forlenget ut i skipet med en platting, og trappene er blitt flyttet ned i skipet. Og så har et supplerende, flyttbart alter rykket fram, synlig for alle, nærmere deg min menighet.

Her er det også satt inn en lesepult. Det er laget rampe og løfteplattform slik at alle kan nå fram til altrene og inn i koret. Dette er demokratiserende, fysiske tiltak, tilpasset dagens rådende teologi.

Ved inngangen er det gjort tre viktige tiltak. Ute er det laget en bedre og romsligere trapp, og den obligatoriske rampen er fint integrert.

Den store gamle kirkedøren ønsker oss ennå velkommen, men den har fått en diskré klimadør innenfor som stopper trekk. Og så er den gamle steintrappa opp til skipet erstattet av en ny tretrapp, trukket litt lenger mot inngangen. Det har gitt plass til nye tekniske installasjoner og har gitt mulighet til å sette opp en glassvegg mellom «våpenhuset» og skipet.

Flott arbeid

Som tema i det meste av det nye som er satt inn, er veggen nennsomt utført i smekker stålkonstruksjon og glass. Kirken kan ta oss inn og imot uten at vi forstyrrer hendelser i selve det store kirkerommet.

To viktige elementer er satt inn som «møbler», ikke bygningsdeler. Det er laget et helt nytt alter. Det har vært forsøkt før, men nå er det nye akseptert og virker stedsriktig selv om det har et «moderne» uttrykk. Det har en plate av tjukk stein fra Hellvik, som hviler godt på tilsvarende vanker. Front og bakside er lukket med svartmalte stålrammer. I disse er de gamle kvadratene fra et gammelt alter satt inn, to på baksiden og én i front.

Detalj på en av klokkene. Foto: Fredrik Refvem

Døpefonten i kleberstein flyttet ned i skipet. Foto: Fredrik Refvem

Alteret er vakkert, trygt og solid, men ikke lett å flytte rundt. Det er tegnet og laget nye knelekrakker som kan møbleres rundt alteret på ulikt vis

I nordøstre hjørne i skipet, er det satt inn et vakkert langbord og fint snekrede benker for dialog og samtale. Dette er en ny funksjon. Arkitektene kaller det en gave til kirken og menigheten. Her lukter det ofte kaffe, så det er i bruk.

I det andre hjørnet, mot nordvest, er det laget en stålkasse med sand til å sette tente lys ned i, det er både vakkert og brannsikkert. På et tidspunkt hadde Domkirken 23 ulike stasjoner for tilbedelse og ettertanke, så dette er ikke helt fremmed, men likevel moderne.

Og så er den gamle døpefonten i kleberstein flyttet ned i skipet på en liten, opphøyet platting. Også dette er en folkeliggjøring av ritualene. Kom ned til oss, nå løftes barnet og vises fram.

Bortsett fra to ting jeg stusser over, er dette flotte arbeider i alle fag, her er ingenting å trekke. Gratulerer til alle bidragsytere og til hele byen.