Aftenposten bommer i sin Iran-kritikk av Masud Gharahkhani

Reza Pahlavi er svært populær blant iranere i og utenfor Iran, skriver Lily Bandehy. Foto: Tor Stenersen

Iranere ser på stortingspresidentens besøk som en gest for å støtte opposisjonen.

I en lederartikkel kritiserer Aftenposten stortingspresident Masud Gharahkhani (Ap) etter at han har besøkt sjahens sønn Reza Pahlavi, men det glipper litt for avisen.

Først må jeg nevne at besøket var privat. For å vise respekt overfor den norsk-iranske gjesten, ble det satt frem både et norsk og et gammelt iransk flagg. Det er ofte brukt av iransk opposisjon.

Gharahkhani har tidligere vist sin støtte til det iranske folkets kamp for frihet og demokrati, og han var til stede da aktivisten Narges Mohammadi fikk Nobels fredspris i 2023.

Reza Pahlavi er svært populær blant iranere i og utenfor Iran. Han har klart å samle mange grupper i opposisjonen og har opptrådt internasjonalt som en samlende lederskikkelse. Iranere ser derfor på stortingspresidentens besøk som en gest for å støtte opposisjonen.

Gullalder for iranske kvinner

Så skriver Aftenposten videre: «Hans far Mohammed Reza Pahlavi regjerte som en brutal og eneveldig monark.»

Jeg er en av dem som var aktivist under sjahen. Da sjahen forlot Iran, gråt jeg av glede. I dag, 46 år etterpå – etter å ha opplevd mullahenes regime – forstår jeg hva som er diktatur, og hvor godt vi hadde det i Iran.

Det er riktig at vi ikke hadde politiske partier, men vi hadde frihet til å velge klær, kjæreste og drive med musikk og sport. Samfunnet var ikke kjønnsdelt.

Jeg har lest ulike historikere og forstår at sjahen måtte være hard mot mullaene for å gi kvinner likestilling, og for å bevare den iranske kulturen. Derfor skal jeg liste opp noe av det iranske kvinner fikk under sjahen. I min nye bok «Hijab. Islam og religiøs fascisme» kaller jeg denne tiden en gullalder for iranske kvinner.

Historiske milepæler for iranske kvinner

• 1928: Kvinner fikk studentstipend for å studere i Europa.
• 1935: Første offentlige barneskole for jenter åpnet.
• 1936: forbud mot hijab ble innført.
• 1938: Kvinner fikk adgang til Universiteter.
• 1944: Obligatorisk skolegang for alle barn av begge kjønn
• 1959: Høyrådet for kvinner ble etablert.
• 1963: Kvinner fikk stemmerett og politisk likestilling.
• 1964: Kvinner ble valgt inn i parlamentet for første gang.
• 1966: Flere kvinneorganisasjoner og kvinnekomiteer ble dannet, viktigst var Den iranske kvinneorganisasjonen.
• 1967: Kvinner som hadde fullført juridisk utdanning, ble utnevnt til dommere og advokater. Kvinner begynte også i politiet. Samme år ble familiebeskyttelsesloven og familievernssentre vedtatt.
• 1968: Første kvinne ble utnevnt til minister. Kvinner ble ansatt i utenriksdepartementet.
• 1968: Loven om kvinners sosialtjeneste ble vedtatt, og verneplikt for kvinner i helsekorpset og kunnskapskorpset ble innført.
• 1969: Kvinner ble utnevnt til guvernører.
• 1971: Kvinner ble valgt som ordførere.
• 1975: Ny reform av familiebeskyttelsesloven, iranske kvinner deltok i FNs kvinnekommisjon.
• 1976: Første kvinnelige statsråd ble utnevnt.
• 1978: Nasjonal handlingsplan for kvinnerettigheter ble vedtatt.

Går inn i arbeidslivet

I 1978 var to millioner kvinner i arbeid i Iran. Det samme året studerte 187.928 kvinner ved iranske universiteter innen ulike fagfelt. 146.604 kvinner var ansatt i statlige stillinger, og blant dem hadde 1666 lederposisjoner.

Hele 22 kvinner var folkevalgte representanter i parlamentet, to kvinner hadde sete i senatet, én kvinne var minister, én kvinne var ambassadør og én kvinne fungerte som guvernør. I tillegg var tre kvinner viseministre, fem kvinner ordførere, og 333 kvinner arbeidet i ulike kommunale tjenester.

Hver reform møtet sterk motstand fra religiøse ledere. I 1979 deltok kvinner aktivt i kampen for mer demokratiet, men ble de største taperne etter ayatollah Khomeini tok makten. De mistet alle sine rettigheter, til og med retten til å leve – til å være kvinne.