Ahhhh, idiotene!

Folk som syter og klager over de elektriske sparkesyklene kan ta seg ei nokså store pera.

Hvor stort er egentlig dette problemet? Er fordelene større enn ulempene? Foto: Magnus Kolstad

I vår en gang, da en av disse optimistiske vårkveldene varte helt til dagen etterpå, ble vi sittende i det eskalerende selskapslivet og diskutere hvor mange idioter det finnes. Anslagene varierte fra «egentlig ikke så mange» via «jaffal de fleste på Klepp» til «så og sei alle eg kjenne, jaffal». Mot slutten av en overpriset italiener klasket en av de våryre selskapsløvene neven i bordet og sa «3 til 5 prosent er idioter, sånn vil det alltid være, og det er fasiten».

Sånn ble det.

Jeg kom til å tenke på denne seansen da jeg ved en inkurie ramlet innom Facebook her om dagen. Der hadde nok en mann tatt nok et bilde av nok en elektrisk sparkesykkel som nok en tulling hadde slengt fra seg. Den el-sparkende tullingen fikk det glatte lag, og den rasende fotografen skrev, som man jo gjør, noe à la «KOR E DET LIKSOM MEININGEN AT EG SKA GÅ! IDIOT!».

Jeg har sett ganske mange sånne.

Rett under denne posten, som har blitt en av Facebooks greatest hits, nyklassikeren «mann hytter med neven mot veltet elsparkesykkel», skrev en sindig kar: «Kan du ikke bare gå rundt? Det er jo masse plass på fortauet».

Hm. Gå rundt? Ja, mulig det kunne vært noe? Å bare gå rundt?

Transport-narko

Første gang jeg prøvde en elsparkesykkel var sommeren for to år siden. Det var som å prøve narkotika (tror jeg, jeg har ikke har prøvd narkotika). Det er som en litt feig førtiårskrise å frese ned fra Tjensvoll til byen på en sånn doning. Til jobb. Til quiz på Martinique. Fra toget, når jeg har vært i Sandnes. Fra sentrum til Storhaug for å drikke kaffi. Fra min egen oppkjørsel til Viking-kamp.

Sparkesyklene er geniale.

Det viktigste er at de går fra der du er til dit du skal. Bussen går som kjent fra et sted du ikke er til et sted du ikke skal. Bilen lager kø, toget går bare av og til, og en forrektige elsykkel koster en liten formue.

Sparkesyklene løser blant annet det vi kaller «første- og sistemilsproblemet» i transport, for eksempel til og fra toget. Korte avstander, sånne ting bussen og båten og toget ikke kan fikse. Ekspertene kaller dette mikromobilitet, og det er helt sentralt i sånne timinuttersbyer, som for eksempel Sandnes og Stavanger vil være.

Ulemper? Ja.

La meg ile til og si at det selvfølgelig ikke er bra at folk i rullestol, blinde, eldre eller hvem det måtte være blir hindret på et fortau. Når folk med funksjonsnedsettelser hindres i noe så selvsagt som å bruke et fortau, skal vi ta det på alvor.

Hadde jeg hatt hår, ville jeg revet meg i det når jeg ser hvordan noen setter fra seg sparkesyklene. Men, og dette mener jeg er viktig, det gjelder noen helt få – idiotene – og det kan fikses med forbudssoner og litt strengere regulering. Det gjelder også antallet. Vi trenger ikke 800.000 Voi-sykler.

Men ikke reguler sparkesyklene i hjel, for da mister de fortrinnet sitt.

Hva med ulykkene? Siden 2020 har 12 personer mistet livet i ulykker med elektriske sparkesykler. Det er forferdelig, men ulykkene preges av rus, for høy fart, trimma sykler, mobilbruk, to eller flere på sykkelen og at ingen brukte hjelm.

Igjen, dette er – dessverre, og tragisk nok – ofte folk som har gjort suboptimale valg, og så hoppet på en Voi.

Advarsel på advarsel

Politi og legevakt advarer mot farene hver gang vi journalister ringer dem og lurer på om de kan advare mot farene. Greit nok, begge parter gjør jobben sin, men hvis du er en hammer, ser gjerne hele verden ut som spiker. Også her må faktisk ulempene veies opp med fordelene, med friheten, problemene sparkesyklene løser og at folk selv, langt på vei, må veie risiko opp mot gevinst.

Hvis småunger kjører elsparkesykkel (aldersgrensen er 12 år), er det foreldrenes feil. Folk som trimmer dem til å kjøre i 200 kilometer i timen hører til de tidligere nevnte 3–5 prosentene vi aldri blir kvitt.

Dridaskjøring? Ja, nei, det vil vi ikke ha. Også her mener jeg hovedansvaret ligger på hen rakettforskeren som står oppå sparkesykkelen etter å ha tatt an heeeeilt ud på Fjåge i Vågen, ikke på kjøretøyet. Statens vegvesen anslår forresten at det daglig gjennomføres cirka 200.000 bilturer i Norge med alkoholpåvirkede sjåfører.

Tragisk mange drukner når de kjører båt.

Vi har ikke forbudt bilen, eller båten, takk og lov.

Ta deg ei pera

Vi må akseptere noen ulemper, og en viss andel idioter, dessverre. Anslagsvis 3–5 prosent, noen flere hvis du er på Klepp. Men de finnes over alt. Vi må også akseptere at framskritt kommer med noen ulemper. Kanskje du, en gang i året, må trø over en sparkesykkel, eller flytte en som står på parkeringsplassen. Men nok støtte og veiledning kan du kanskje klare akkurat det. Jeg mistenker forresten at de fleste som klager på elsparkesyklene aldri har satt sine føtter i denne Herrens velsignelse av et transportmiddel. Det er litt som når kotelettentusiastene syter over vegetarianere, eller de som klager på for meget fotball i fjernsynet.

Ta. Deg. Ei. Pera!

Neste gang du ser en rød eller grønn elsparkesykkel som ligger litt knede til, eller noen har parkert den med håve i rauå, hva med å ikke ta bilde av den, og ikke syte og klage? Kunne det vært noe?